Karl og Lasses reisejournal

The Marakkels of Urin Therapi!

2012-01-03T04:40:00.000-08:00

Sieg Käse!

De joviale jålebukkene hadde forlatt Ranikhet og dens barnåler. De stablet seg trangt, uten intimitet i togkupéen, slik et ofte er i India. I Delhi hadde Karl gått til anskaffelse av en bok som på mange måter kan plasseres på toppen av den medisinvitenskapelige kransekaken. Boken ble Skrevet av Dr. C.P. Mithal, M.B.B.S., M.D. Her er en liten oppsummering av vitnesbyrdet til John W. Armstrong fra boken Miracles of Urine Therapy:

Armstrong led av tuberkulose og diabetes, og ingen leger var i stand til å helbrede ham. Men en dag kom han på noe lurt:

[« Armstrong fasted on urine and tap water for forty five days. […] During this period he anointed his body with urin. He found this procedure extremely useful. The aspiration for anointing his body with urine was obtained from this line of the Bible: «Drink water out of thine own cistern. When thou fastest, anoint thy head and wash your face. » […] After 49 days, Armstrong broke his fast with raw meat. […] He was full of life and vigour. He appeared eleven years younger to his real age. His skin became soft and shining. » ]

Elleve år!? Dæm! Til Jennike sin store fortvilelse ble Holly så henrykt over den uortodokse helbredelseskunst, at hun umiddelbart begynte å lese det gode budskap høyt for hele kupéen. Karl klappet begeistret i hendene og tørket en liten gledeståre fra øyekroken.

De to gruppene utviklet etterhvert et ensidig parasittforhold. De veslevoksne karene hadde fått litt erfaring innabords, og dette utnyttet dyrene fra Afrika. Da de ankom hovedstaden, loset karene dem fra A til Å og kom med mye matnyttig informasjon om tingenes tilstand. Gruppen gjenbetalte dem med en wild ride til Agra, og det sagnomsuste Bæsj Mahal (Vi har for øvrig ingenting imot bæsj). Der var det helt OK, og det beste av alt var at det tilsynelatende var avbildet en kjent person på den ene stenen.

Ca litt over til venstre for midten.

Klarer du å gjette hvem det er??

Skriv ditt svar i kommentarfeltet! Det vil bli trukket en vinner i neste innlegg, som vil motta en stilig premie. Fasit får du i neste innlegg, så heng med da vel!

På tide å bytte ut det smilet snart, Karl.

På vei ut ifra Mahalen er en liten gjeng (innpåslitne (trenger egentlig ikke nevnes)) selgere som prøvde å prakke på dem allslags rabe. Takk, sa Shelly og tok med seg boken den nå så svært paffe selgeren hadde trykket opp i fleisen hennes. Han fikk ingenting. L0L2k. Kara fra Sahara og gruppa fra Calcutta hoppet så inn i The Party Van, og ravet tilbake til det nye Delhi.

Sjerp deg!

Ellers fikk Karl en massasje av Natan, og det føltes riktig.

Hva har Karl og Lasse lært?

-Vinstring reisebyrå er awsm. Helt sant asså, er dere i New Delhi så stikk innom. Hanuman street om vi ikke tar helt feil, ikke langt fra YMCA

- The application of urine can be divided into five subheads:

1) Anointing the body with urine

2) Drinking urine

3) Fasting on urine and water

4) Using wet pack of urine

5) Using other of nature cure with urine procedure

- Urine stored for some time is considered better than fresh urine. In “Shivambhu Kalpa” 36 hours old urine has been recommended where Armstrong has advised to use 5 to 7 days old urine.

- Urine is one remedy for all diseases. Yes and No!

- Washing eyes with urine thrice daily makes the bright and healthy eye-sight improves and in many cases use of spectacles becomes unnecessary.

- If your urine does not appear to be clean it’s possible to use urine from any other healthy individual.

The PartEY Wan!

*skulle noen være interessert i å vite mer om «The Miracles of Urine Therapy» kan du kontakte din lokale bokhandler, eller Karl.

Ekteskap av kjærleik

2011-12-30T08:04:00.000-08:00

Som to duggfriske morgenbrød, hevet de to unge stutene seg fra den klamme soveposen. De overengasjerte amerikanerne foreviget naturligvis det magiske øyeblikket med et oppstilt gruppebilde. Ferdige med fotograferingen, satte gruppa seg på huk og spiste morgengrøt. De tok så turen opp til høyretoppen, hvor fjellene ble lange og skodda satte inn,

Så sier vesle musefar til fotturflokken sin.

Hvis alle slår retrett nå,

og kommer seg helt hjem.

Skal hele flokken snart få spise pinnebrød igjen!

Pinnebrød

Den taktiske retretten reddet både pølse og skinn i å bli vasstrukket av nedbørsmengdene. UanZ.. dette har blitt omtalt ved en tidligere anledning kom Lasse på, derfor er det plutselig strålende sol og Karl solbader den ømme kroppen sin. Da han hadde fått noen strenge restriksjoner på blottleggelse av slappe nippler grunnet bluferdige kvinner, dekket han møysommelig til fjeset. Ingen kjenta ham igjen, utenom som alteregoet 'The Inappropriate Ninja'.

Ingen mennesker ser 'The Inappropriate Ninja', de merker bare at deres sinn er besudlet med store slappe nippler.

Det korte stuntet påførte Karl sarte hud 1. grads forbrenning og han ble aldri den samme ninja.

På veien ned traff de vidvandrede menn et magisk tre. Det magiske Kumanitreet stilte dem så en mystisk gåte:

«Hvorfor utelates så mange aspekter i historiske beretninger?»

«Fordi seierherrene dikterer historien», svarer de i kor. «Det medfører enorme kvantum riktighet», bekrefter det magiske treet. «Dere får ett ønske oppfylt». Og før Karl har i det hele tatt har tenkt på Findus Fiskepinner (TM), hulker Lasse: «Jeg vil ha integriteten min tilbake». «La det skje», hvisker treet og rister på bladene. Med ett opphører 2684 ord å eksistere.

På vei ned dalen falt Lasse, med hånden på hjerte, for første gang for noei det hele tatt, nemlig noen sleipe slimete steiner. Han reiste seg opp sammen med integriteten sin og fortsatte videre med hodet hevet høyt og en lærdom rikere. Karl derimot stemte i en munter sang for den som vil høre på. Og mens dalen fylles av melodier om tapt uskyld, går turen mot en definitiv avslutning.

Tilbake i Ranikhet er det nå fullt av festglade Indere som feiret interreligiøs kjærlighet. Men før den tid fikk predatorene endelig smake kjød på tann igjen. Det hadde nå gått flere uker siden sist de smakte umami på tungen. Det kunne vært en fantastisk opplevelse, hadde det ikke vært for den generelle kvaliteten på indiske råvarer.

For å fortsette der vi slapp (en fis) (ehm LOLCATS), kom reisefølget over noe så sjeldent som et kjærlighetsbryllup der en sikh og en hindu ble forent i hellig sammensveisning. Bruden så faktisk lykkelig ut, og hadde en ring i nesen (oink, oink). [d e oksen, ikkje grisen altså, Lasse] Som i alle indisk bryllup var det vill gjestfrihet og dans til tuppen på morgenkvisten. Selv om turistene ikke hadde med seg gave til brudeparet, som visstnok var anvendt skikk, fikk de mette sin sult på markens grøde (Uten på noen måte å anerkjenne Nasjonalsosialismen). De segnet omsider om etter unevnelige utskeielser.

Dingaringaringaringa Dingaringaringaringa

Hva har Karl og Lasse lært?

- Det finnes kjærlighetsbryllup i India.

- Høyt over havet blir man solbrent fort.

- Både grisen og oksen har ring i nesen.

- Kjærleiken eier ingen grenser.

- Selv en fornuftsperson kan oppføre seg som en jente.

It's a bird...It's a snail...It's.. noooo

" What has been seen cannot be unseen."

Flied Lies - The cover up

2011-07-12T03:52:00.000-07:00

Med en nystrøket trailermustach, og et notorisk stusslig helskjegg møtte kjekkasene opp på innendørs piknik hos mr. K som endelig var blitt 33 vintre ung. Samværet var fullt til randen med patetiske leker og overfladiske samtaler. Lasse fant til slutt hygge i en dialog som omhandlet kinesiske skrifttegn. På bordet stod en kulinarisk sammensetning av salte lakrissild, soggelfremmanende MoMo's og fyrstekake.

Mustache - The Ladies like it

Lasse med sine kroniske husmortendenser vasket så flittig skitne bukser og Karl sine bæsjetruser. Men hans nasjonalromantiske flid falt på stengrunn da Ranikhets luftfuktighet sørget for at klærne bare ble fuktet enda mer gjennom tørkeprosessen. Siden rabbagastene stort sett ikke gav en frick on a stick, var alle klærne deres urene og måtte vaskes før fjellturen. De måtte derfor starte morgendagens tur med en uhorvelig mengde bløtt undertøy utpå sekkene. Men før de var kommet så langt måtte de gjennom et søvnfritt kjøretokt på Uttarakhands underbudsjetterte infrastruktur.

The one arm browning, trailerburn eller trucktan - Kall det hva du vil, men Lasse strammer triceps.

De norske fjellgeitene hadde bestemt seg for å tilbringe litt kvalitetstid separert fra en annen, da de var drittlei hverandres selskap. Spesielt fra Lasses beger sildret det en gallesøt strøm over kanten, etter kontinuerlig verbal mishandling fra Karl. Gruppen gjorde holdt og Lasse innser at han ikke burde holdt venstrearmen ut vinduet hele turen. Solen har gitt ham sitt søte kyss, uten å ringe tilbake. Alt han nå sitter igjen med er tidenes truck-tan (burn) på den allerede gulbrune huden. Det Karl biter seg merke i er at noen har tatt seg bryet med å sende den 8. landeplagen til unnsetning. Og valget falt på ingen ringere enn hans yndlings insekt. Svermen som de ved første øyekast trodde var solblokkerende piler, viste seg å være diabolske fluer.

Lord of the Flies

Neste dag og karl var fremme,
Lasse bak.
Karl var anning
Lasse svak,
men følte seg fysisk opplagt. Med sin intensjonsfrie sympati valgte han å styrke motivasjonen hos de tregere i følget. Dagen og følget gikk og baktroppen ble overasket av ferdig oppslåtte telt og te da de var vel fremme på den siste Base Camp'en. Her skulle de slå seg til ro de neste dagene. Karl prøvde å få seg noen skarve minutter hvile, men utildekket hud ble offer for fluenes lettappende tortur. Separasjonen hadde blitt for mye for de stolte hanene, og i tomannsteltet den nattens magiske time sprakk fasaden og de utvekslet mange ømme og sårbare ord i en fortrolig samtale. Vennskapet ble på denne måten på ny konsolidert i en vakker pakt. Vennene falt så inn i en dyp søvn, hvis drømmer var beroligende, men kunne dog ikke erindres.

The hills are alive with the sound of music

I morgendagens tidlige skumring ble de drømmende ømt ristet tilbake til sansenes verden. En verden tatt rett fra en drøm. Beskuelsen av solens første slikk på de himmelbefølende topper fikk apetrærne til å fylle morgenluften med sang. Men da dagen beveget seg mot de høyere timer, begynte et regntungt mørke å legge seg over landet. Dagens topptur ble dermed fort en nedtur, da gruppen gjorde retrett for å unngå den fuktige vreden ovenfra. Og straks etter de hadde søkt ly, åpnet paradis' porter og torden rullet gjennom Himalayas daler. Men, mens regnet la en demper på gruppens moral, gjorde kveldens overraskelse at begeistringen fór i taket! Deilig kyllingsuppe og selvstekt pinnebrød viste seg å være en dødelig kombinasjon. Å suge suppe gjennom pinnebrød som et sugerør (populært kalt sugebrød) var et av høydepunktene. Selv om regnet trommet på teltduken var var de to langtveisfarende glade da de ivertfall hadde mat denne turen.

Hva har Karl og Lasse lært?

Du leter ikke, du finner
Du kan ikke hindre sorgens fugler å fly over hodet ditt, men du kan hindre dem i å bygge reir i ditt hår

En annen historie.

2011-06-21T00:17:00.000-07:00

Det stadig mer forsinkede toget nådde Kathgodam nådde frem 5 timer senere enn det burde. Her var hanngrevlingene meldt på en eksotisk fjelltur i fjellet. Turen skulle de tilbringe sammen med det de trodde var en gruppe sør-afrikanere. Karl og Lasse, som vanligvis bare tenkte på seg selv, valgte å ikke informere noen om at de var slemt sene. De får plass, bare de to, i en OK fin taxi, da sjåføren ikke klarer å få med seg flere lettlurte turister. Han kjørte dem et lite stykke, før han stoppet og fortalte dem at de var for få til å kjøre de 3 timene til Ranikhet. Heldigvis stod hans venn der med en nesten fullastet Mahindra som skulle ride til Ranikhet for bare 50% mer enn den opprinnelige prisen. Rånene var godt uthvilte etter de ekstra timene søvn etter forsinkelsen, og var mer enn villige til å ta opp en frykløs og bitter kamp med lurendreierne. Sjåførene hadde lite å komma med ettersom de hadde en nesten full bil som skullle til Ranikhet uansett. Guttene var så henrykte over taxisjåføren og hans usedvanlig gode kjørestil at de valgte å forevige det med et storslått dikt:

Tidenes Beste Sjåfør

Du plukket med deg kara

på vei til Ranikhet.

At pumpebremsing funker

er noe alle vet

Du gasser inn mot svinger

og bremser nesten stopp.

Og kundene de jubler

når maten kommer opp.

Du lærte ved å gjøre

I taxi ble du kul.

Din skjønnhet ufeilbarlig

marg og bein på hjul.

Du kjempet deg mot toppen

og bakken den var lang.

Men giret skulle høyere

så dristig gang på gang

Du er den aller beste

som Napoleon sin hær,

og skole trenger ingen

når det ingen regler er.

Ranikhet, en militant landsby ved poten av Himalaya dekket av barnåler fra fordums furutrær og lukten av dem.

Nålen

Barnål barnål.

Du ligger der

så

ensom på

Marken. Selv med tusner av

samme slag ved

din side.

Hvem er du?

Hvor

kommer du fra?

Hvor skal du hen?

Jeg vil så gjerne vite.

Men din historie ligger skjult bak din

en gang fagergrønne kappe.

Barnål. BARNÅL!

SVAR MEG!

men lyset forblir slukket

mens jeg næres på mitt oppkast av hår

De møtte opp med de bekymrede turkameraten, som til deres store overraskelse ikke var helt det de hadde trodd det skulle være. Det var rødnakken Kenny, bartenderen Ben og høssleren Holly fra mektige USA, Skjevøyde Kihwa fra Sør-korea, ssuperssjarmerende Jenneke fra Nederland, tyske Nathan fra Tyskland og usømmelige Shelly fra Sør-Afrika. De visste det ikke enda, men noen kom til å komme relativt godt overens med hverandre.

インドから日本語のアップデイと！

2011-06-18T03:03:00.000-07:00

Ｓｏｒｒｙ　ｐｅｅｐｓ，　ｄｅｔｔｅ　ｂｌｉｒ　ｐａａ　ｊａｐａｎｅｓｉｓｋ！

皆さん、お元気ですか？時々の下痢と頭痛以外に私たちは超元気です！

今インドの北の方のマナリにいます。昨日カシミールのレーからタクシーで着きました。そこでいろいろ面白い事をしました。山に登ったり、オートバイに乗ったりしていました。乗るのはとても楽しかったですよ！でも6000メートルの登山は一番苦しいです。レーは３５００メートルにある町ですから、きれいな雪まみれの山脈が見えます。山の上以外に雨が少ないので、その場所は砂漠です。でもその所の町は川から水が引かれていますので、オアシスみたいです。

インドとネパールは不思議で、大差の国です。貧困が多いですが、豊かもあります。全部は私が慣れた事と生活より違います。人々もちょっと変です。売っている人は忌々しいですけど、普通の人は親切で、丁重です。でも皆は例えば、自然について全然関係がありません。いつでも、どけでもごみを捨てるのは大丈夫です！それで町や山や川は汚れています。初めには全然好きじゃありませんでしたが、段々その事に慣れました。ここはいい旅行する所ですけど、住んでいるのは不可能です！

これからたくさん事が起こります。シク教徒の一番神聖な町のアムリトサルへ行きます。そして来週ノルウェーから友達が5人来ます。楽しみしています！1ヶ月後ノルウェーに戻ります。そして学校が始まる前に韓国へ旅行します。

短いアップデイとで、すみません！日本語を書くのは長い時間がかかるので（それでつまらなくてなりました）。。でも知りたい事があったら、下のコメントで聞いて下さい！すぐ返事しますよ！

カールとラッセは何を習いましたか？

インドの文化は変で、違います。
いつもたくさんお金を持っていること！作動のエーティーエムは珍しいので。

ラッセ

Excuse me, Sir?!

2011-06-14T07:52:00.000-07:00

Hello, friend?!

De unge mennen hadde tørket av seg Ganges velsignelse, og var på vei mot Lucknow. De ville egentlig reise direkte til Delhi for å feire nasjonaldagen ved ambassaden, men togene var fullstappede med indere (som alltid). Lucknow var et koselig hull av en by. Her feiret nordmennene, 17 mai på den stusseligste måten ever. Sammen med en gruppe muslimske studenter nøt de noen slappe kjøttstykker kalt kebab i en kald og mørk kjeller. Som plaster på såret kjøpte guttene seg hver sin tøffe puma-singlet. Lasse dro den på og fremsto, om mulig, enda mer mandig enn tidligere. Karl derimot fikk fremhevet sine fyldige bryster, fromme hofter og smale midje, og fremsto, om mulig, enda mer feminin enn noen sinne.

"Sart hud trenger krem", brøler mandige Lasse.

Mens hingstene loffet gatelangs kommer Lasse med den alt for velkjente frasen: "Karl, jeg må drite". "Kan det vente?", svarte Karl oppgitt. "Nei!" "Kan du ikkje bare bæsje i trusa som du pleier?" "Slutt!" hulket Lasse og småløp inn i et smug.

Da karene stod på perrongen i Delhi var nasjonaldagsfeiringen over, naturlig nok ettersom datoen da hadde tikket over til 18. mai. De følte de gikk gjennom 50 taxisjåfører før de fant en rickshaw-mann som var villig til å akseptere deres bud. De kjørte lenge rundt på leting etter gjestehuset, men allikevel krevde ikke sjåføren ekstra betalt. Dette var mentalitet som rogalendingene visste å sette pris på, og forlot ham med saftig tips. Karl og Lasse sjekket inn på det shabby gjestehuset, før de fortsatte dagens mange gjøremål. De kjempet seg gjennom de tout-fylte gatene i Connaught place. Det er neppe en overdrivelse å si at de måtte riste av seg en selger eller tout for hver 15. meter. Etter en svipptur innom reisebyrået bar ferden mot den Kongelige Norske Ambassade, der de akkurat var ferdige med oppryddningen etter gårsdagens kalas. Her kunne Lasse plukke opp bankkortet sitt sendt av hans kjære mor, og endelig kunne han slutte å leve som en pengeparasitt på Karls blodfattige rygg.

Da karene hadde levd et liv separert fra stolt vestlig kultur i lengre tid, bestemte de seg for en finere middag på McDonalds. De lette febrilsk etter BigMac'er, men fant bare 1000 forskjellige kyllingburgere. Skamfulle over hva CrapDonalds var redusert til i India, fortærte de hver sin Maharaja-burger og fortsatte jakten på vestlige impulser. De fant frem til den dyreste kinoen i hele New Delhi, bestilte Fast-5 premium-billetter og satt som konge og dronning og lo hjertelig av hver en badass replikk som Dwayne Johnson fremførte med testosteronsiklende maskulinitet. Inderne derimot fant humoren beregnet på de minste ravende festlig, der de klappet og hoiet på hver en uforutsigbar vending filmen hadde å by på. Fortsatt sultne på velstlig kultur gikk vestlendingene til Subway, hvor dagens sub var vegetar. Likevel ble Karl nektet vegetarsub, og tvunget til å spise kjøtt av det kyniske subway-personalet, siden vegetaringrediensene var spist helt opp.

Eksotisk kryddermarked kan by på eksotisk Færdigpoppede firstprice POPCORN

Neste morgen våknet Karl alene, og ensomheten biter ham hardt i rompa. Han ser ut av vinduet der Lasse har funnet seg en ny kjekk Karl å tilbringe tid sammen med. Karl var en sveitsisk backpacker som spilte i trekkspillband. Han tok med seg Karl og Lasse til spennende markeder med rare lukter, blendende farger og friske sanseinnpust. Karl viste dem det eneste reneste peneste stedet i India, nemlig Metroen. Her var det heller ikke lov å ta bilder fikk Karl streng beskjed om fra en dustete gammel mann. Metroen var som en ryddig oase i en rotete ørken. Her kunne man se indere stille seg opp på rekke(!) og trekke behersket ombord vognene. Under vognene lå også togskinner som ikke var dekket av menneskelig ekskrement.

Verdens beste brusmaskin! Byr bla på smak av krydderbrus, fruktølbrus, rosebrus, butterscotch-brus, vaniljeisbrus og Colabrus.

Karl var virkelig i humør til å bruke penger. Han iverksatte en vill shoppingspree i undergrunnsbasaren, der han kjøpte klær av alle slag (spesielt skjorter), sko krydder røkelse og myrra. Lasse slo også til og prutet et par ekte fake Ray-Ban fra 950 til 100 rupi. Karl kjøpte nada. Kara ende kvelden med et hyggelig slag kort, før de hoppet på toget til Kathgodam i Uttarakhand, der de delte vogn med en nederlender som reiste til indonesia uten fly og en tyskertøz som skulle til ashram og gjøre seg fet, men det er en annen historie.

Karl og Lasse spiller kort.

Hva har Karl og Lasse lært?
- De har en overraskende mengde venner i Delhis gater.
- De vil selge deg ørerens.
- Ray-bans slipper ikke gjennom UV-stråler.

- Smale stropper er mandig.
- Det finnes et rent sted i India.
- 17.mai stikker dypt på en god og vond måte i oss nordmenn.
- Sart hud trenger krem.
- Krydderbrus smaker grus.
- Det går an å savne norsk 35kr-kebab.
- Fornøyd?

Takk for konstruktiv lovprisning, Helenemor.

Hellig skittendom

2011-06-10T08:01:00.000-07:00

Be advised! This update contains images of explicit male nudity!

Nede på stasjonen tidlig en morgen går begge guttene så freidig av. Mannen på stasjonen tilbyr dem en drosje. Tuk tuk tuk tuk. Drosjen står. Ganpati guesthouse er i et elendig strøk, du må gå 4 km fra veisperringen. Det er grådig dyrt, bli heller med til Sør-Varanasi. "Hold kjeft og kjør oss til Ganpati!", Krasse-Lasse var ikke i humør til å høre på auto-rickshawsjåførens falske profetier. De to guttene hadde vokst til bestemte unge fremadstormede menn. Etter å ha avslått sjåførens forsøk på å få ekstra betalt for parkering der han slapp dem av, satte karene kurs for Ganpati Guesthouse og Mir Ghat. En veldig hjelpsom venn, uten baktanker, henger seg straks på de unge mennene der de vandrer som levende målskiver med sine høytravende sekker.

Tissestoppere.(Ingen vil vel tisse i fleisen på de hellige gudene.)

Selv med Lasses krasse ord og Karls sårende sarkasme vil ikke deres nye venn gi seg. Selv ikke en omvei i feil retning klarer å riste ham av. Til nå har han faktisk sendt ungfolene i rett retning ved hver eneste sving, og han sverger at han bare vil hjelpe sine nye venner, uten noe salg eller lureri. Først da de ankom gaten før gjestehuset fikk pipen en annen lyd. Gatpani Guesthouse er kjempedyrt og farlig, og den utrolige utsikten over Ganges er helt grusom. Prøv heller nabogjestehuset Alka. De unge mennene fnyser så høyt opp i sky som de makter og sjekker inn på Ganpati. Utsikten over elven var stønnende nydelig og klimaanlegget fungerte.

Den grusomme utsikten

Videre denne dag gjorde de unge mennene et journalskippertak på flere tusen ord, før Karl hele ettermiddagen søkte hvileløst omkring Varanasis gater på leting etter et Indisk simkort. (som viste seg å være norskeid av mektige Telenor). Neste morgen krøp de unge mennene tidlig ut av køya for å treffe Jeremy Oltmann, også kalt Jai blandt venner. Jai var noe så spesielt som en skipbrudden amerikaner i Varanasi hvor han drev en liten business og guidete turer. Jai viste de unge hingstene sider av byen de aldri hadde sett før. De så byens mange sunkne skatter som muskuløse muslimske brytere, skjulte moskeer og brennende lik, samtidig som de fikk spennende fortellinger om byens liv og historie. De forlot Jai noen rupi fattigere, men en opplevelse rikere!

Finn en feil

Show me your body!

Now turn around

Give the camera what it wants

aaah yeah, thats it.

Etter en dyp samtale om de tyske sprog med en trivelig tyskerinne som led av durchfall på Brown Bread Bakery, bestemte de to oksene seg for en båttur på vakre mor Ganga. Benares skulle visstnok være et uforglemmelig syn fra elven på kveldstid. Karene hyret seg en nedprutet båttur fra en halvsjebelig elveulk. Rett før de gikk fra kai, smetter en smidig inder ombord. Litt merkelig syntes de unge mennene, men han skulle sikkert bare hjelpe med fortøyningen eller noe. Uten videre ettertanke setter de kurs for kremerignsstedet. Med de livlige bålene i horisonten på babord baug knipser Karl et skjebnesvangert bilde. Av respekt for de sørgende avstår han fra å ta flere bilder etterhvert som de nærmer seg. Den smidige inderen ber båtmannen om å ro enda nærmere kremeringsstedet, før han så eksploderer i kalkulert raseri over at de unge karene tok bilde av de flammende likbålene. Han truer dem med å rope på de sørgende og knuse kameraet hvis de ikke donerer en dugelig sum til tempelet. Han kunne selvfølgelig overlevere pengene selv. Karene reagerte med spiss aggresjon, før de med sine glatte sølvtunger overbeviste inderen om gull og grønne enger. Da de skulle av båten for sammen å gå bort til tempelet, slo Karl seg vrang over å ikke ha fått hele båtturen sin. Det var minst 45 min igjen av den. Med dette krevde de to kverulantene at båtmannen gav dem en vill ferd videre på Ganges. Inderen med den store empatien for de sørgende ble igjen på ghaten med et løfte om deres gjenkomst. Båtturen brukte turistene på å klekke ut en snedig plan.

Bildet!

Vel tilbake på landjorden splittet de unge mennene opp. Lasse fòr av sted for å finne ”penger”, mens Karl ble igjen hos de arme små inderne. Triksteren ante fare på ferde, og innså at planene hans hadde grunnstødt. Da Lasse kom tilbake med hotellassistanse var lurendreieren rømt skuta. Tross en uforglemmelig elvetokt betalte de båtmannen for båtferden.

For første gang på turen var Karl oppe fra bikka før Lasse. Han skulle bivåne plaskende indere i soloppgang. Late Lasse ville bare purke å sove videre. Så inspirert var Karl av elveplaskingen at så snart Lasse var på beina spratt de bekymringsløst ned Mir ghat for å rense sine kropper. Lasse valgte av hygieniske grunner å ikke rense helE kroppen. Mens inspirerte Karl foretrakk en full neddykket dåp. Han har aldri følt seg så ren og utrolig skitten på samme tid.

Se så han kose seg.

Epler å pærer de vokser på trær, når de blir modne så faller de nær. Ein, to...

tri!

Hva har Karl og Lasse lært?

- Du kan vinne over lurendreiere.

- Det finnes død fisk og blinde ferskvannsdelfiner i Ganges!!

- Det eksisterer muskuløse indere. (men de er sikher eller muslimer)

There are no minibanks in Hindustan

2011-06-06T05:35:00.000-07:00

Tiden var kommet for å forlate Nepal. Hadde ikke guttene hatt et fastspikret tidspunkt de måtte være i Delhi og togene til Varanasi fullbookede, hadde de nok blitt lenger. Bussen gikk egentlig fra et annet sted, men lure som de var hadde de avtalt med bussjåføren at han skulle plukke dem opp på vei til startstedet. Bussen kom aldri, og guttene ble nødt til å bruke brorparten av de få nepalesiske snackspengene de hadde igjen for å ta taxi til et annet stopp. Her var det ca 1 million andre busser og de hadde ikke sjans til å finne riktig buss ettersom den bare kom til å stoppe på dette stoppet i 1 min. Heldigvis hadde de fortsatt nummeret til sjåføren. Uheldigvis kunne ikkje sjåføren engelsk. Heldigvis fant de en hjelpsom engelsktalende nepaleser som ringte og forklaret situasjonen. Han satte dem inn på en resturant, etter å ha avtalt med bussjåføren at de kom til å entre bussen fra denne resturanten. Den hjelpsomme nepaleseren gav resturanteieren nummeret til bussjåføren i tilfelle. Resturanteieren visste også hvilken buss det var, så alt skulle være på stell.

Bussen kom, og før guttene fikk gått ut døren var den kjørt. What’s this? Bussjåføren var tydeligvis en slibrig drittsekk. Billettene var jo allerede betalt, så hva vant han på å vente på passasjerene han hadde snakket med 5 ganger iløpet av dagen? Plutselig kom resturanteierens barn løpende ut fra resturanten. De kunne ikke et kvekk engelsk, men kroppsspråket var ikke til å ta feil av. Sammen løp de 1500moh i et desperat sjansespill på å løpe inn den indiskproduserte Tata-bussen. Takket være den tidligere forbannede, men nå lovprisede nepalesiske infrastrukturen, stod bussen bom fast i et kaos av trafikk 500m lenger borte. Guttene priset Herren og forbannet sjåføren der de svette, andpustne og gladsinte vaklet nedover midgangen med sine 20-kilos pakninger.

Dette bildet trenger ingen bildetekst.

Guttene var fremme ved grensebyen grytidlig neste morgen. Pågrunn av den ubudsjetterte taxituren dagen i forveien, hadde de ikke nok til rickshaw. De red derfor på apostlenes hester til de 3 km til grensen. De krysset grensen uten mye om og men, etter å ha lagt igjen en liten gave hos immigrasjonsmyndigheten. Det var ikke så farlig, det var sikkert flust med minibanker på den indiske siden. Hva skulle de med nepalesiske rupi der uansett? De trasket videre innover i den indiske grensebyen på leting etter frokost og pengeuttak. Da de 24-timer-åpne minibankene ikke hadde åpnet for dagen, satte de kursen for neste by for å prøve lykken der. Etter togturen hadde de bare 8 kroner igjen til frokost og letingen etter minibanker ble intensivert. I denne byen var heller ingen minibanker åpne. Banken var derimot åpen, men her kunne ingen engelsk, og gutta krutt var like langt. En av mennen i bankkøen klarte med basisengelsk og utrolige fingerferdigheter å forklare oss at det muligens var en minibank i neste by. Guttene var ikke overbevist, men lusket bort til togstasjonen for å rådslå litt seg imellom. De ble strakt omringen av en ivrig gruppe hjelpsomme indere. Guttenen som var vant til den falske hjelpsomheten i turistområdene var skeptiske, men innså etterhvert at de faktisk hadde et oppriktig ønske om å hjelpe uten å kreve noe tilbake. Fordelen med disse ivrige gruppene var at det dukket opp en som kunne et par ord engelsk slik at de fikk gjort seg forstått.

En hjelpsom gruppene ivrige indere.

Uten at guttene visste det smøg en ivrig inder seg frem i billettkøen og kjøpte guttene to billetter til byen der ryktet sa det fantes en minibank. Karl og Lasse bukket og neiet, men mannen ville ikke ha noe i gjengjeld. Fylte med håp for menneskeheten presset de seg ombord toget, der en annen inder syntes de så tørste ut og kjøpte dem hver sin tørsteslukkende lassi. Heller han krevde ingen gjenytelse.

Lasse med sin lassi

De ankom neste by med en liten smule håp for fremtiden. De innfødte sendte dem fra den ene garantert åpne minibanken til den neste. Overalt ble de møtt av stengte porter. De prøvde seg hos State Bank of India, som forvisset dem om at ingen minibanker var stengte. Da guttene gav dem tingenes tilstand svarte de med å henvise dem til den garantert åpne minibanken på andre siden av byen, for å få dem bort. Guttene hadde ingen andre håp enn å late som om de trodde det de sa. De var fra seg av sult og tørst etter en dag uten noen av delene, og så ikke syn på å gå 3 nye kilometer i heten. ”Jeg har så lyst på hamburgar”, sier Karl. ”Liker du hamburger”, svarer Lasse. ”Jajaja, elskar det”, sukker Karl.

De hadde egentlig ikkje råd til det, men de huket tak i nærmeste rickshawsjåfør og la frem følgende forslag: Kjør oss til minibanken. Hvis den er åpen får du 100 rps (5 ganger normalpris), hvis ikke får du ingenting. Han forstod ikke Jack skitt, men igjen slo den ivrige gruppen hjelpsomme indere til og oversatte.

I horisonten så de det. De trodde ikkje sine egne øyne. Etter 60 km med tog, mange timer og dårlige råd hadde de funnet en. Det var en liten mølje av en kø, forståelig nok ettersom den trolig var den eneste minibanken i 60km radius, men den var åpen. Lasse ble sittende i rickshawen som pant, mens Karl stilte seg bakerst i møjen. Med ett stod en Herrens engel foran ham, det lyste om han der han kom ut fra minibankrommet med en feit bunke penger. Det var den fingernemme inderen fra forrige by. Det ble et gledelig gjensyn og inderen tok Karl over skulderen og ledet ham til begynnelsen av køen. Karl gjorde seg så ydmyk og krumbøyd som han kunne, men inderne i køen bare klappet ham på skulderen og sendte ham videre. Han var jo kritt hvit stakkar.Vel inne i minibankrommet ble Karl observant på at det hadde presset seg hele 5 personer inn i det lille rommet. Indere er nemlig av den oppfatningen at jo tettere man presser seg opp i minibanken, jo fortere går køen. Utrolig nok trakk de seg litt bort og så en annen vei mens Karl tastet inn koden, men herfra syntes de det gikk for treigt. Mens Karl stod og pølset på minibankknappene, spurte en av mennen hvor mye han skulle ha. ”10000”, svarte Karl, og før han rakk å si rupies hadde mannen rast over knappene og ut kom pengene. ”Neste”, ropte mannen på hindi. (Tror Karl)

Køen på utsiden av minibanken

Full av vigør og livsglede stormet Karl ut av minibanken med neven full av penger.
De kjøpte vann, tok toget tilbake til byen de egentlig skulle være i og åt en etterlengtet frokost. I lykkerusen slipper Lasse en fis med høy luftfuktighet, før de finner seg et fredelig sted å vente på toget til Varanasi. Det viste seg å være umulig. Den eneste måten å finne fred på måtte være å hvile i det. Og så drastisk var ikke guttene villige til å gå til verks. De satte seg heller ned og fordypet seg i sine bøker. Alle ville snakke med de hvite guttene, at de ikke snakket engelsk var ingen hindring. De 7 timene i vente på toget tilbrang Karl og Lasse med en veldig veldig engasjert og vennlig guttegjeng. Den harde kjernen ble hos dem hele tiden, mens resten av gjengen var i stadig utskiftning.

Da tiden var kommet for at det velsignede toget skulle skille dem fra de supervennlige inderne, begynte Karl og Lasse nesten å gråte. De forhørte seg rundt på togstasjonen hvilken perrong toget stoppet på, og heldigvis visste alle råd. Halvparten sa perrong 1 og resten nr 2. De ble nødt til å ta en råsjans på inderen som så mest seriøs ut, og slik kom menneskekjennerene seg ombord på toget til Bernaes.

Hva har Karl og Lasse lært?

- Alltid, alltid, alltid ha nok penger på deg.
- Indere er innmari hjelpsomme og irriterende.

1 skritt frem og 3 tilbake

2011-06-02T23:47:00.001-07:00

Mens guttene forble i pastorens veldedige varetekt grodde de seg hver sin skjeggstil og had the time of their lives. Lasse manet frem et stusselig helskjegg, mens Karl friserte frem en velpleid smultring til å matche den svette singleten sin. Det harde smultring-image kom til å komme godt med den neste dagen.

Det skulle egentlig være et fredelig oppdrag. Den nepalesiske kirkegjengen hadde splittet opp i tre grupper for å hjelpe gatebarn, men idyllen ble brått brutt før den var begynt. Krøplingen i Karl sin gruppe lurte på hvorfor mannen i mini-van-bussen konsekvent gav passasjerene for lite vekslepenger. Mini-van-mannen svarte at han ikke hadde nok vekslepenger og at det tross alt bare var snakk om en ynkelig rupi. ”Det handler om prinsipp”, sier krøplingen og ragnaroket var i gang. Den opphetede diskusjonen fortsatte til gruppen skulle av. Den prinsippfaste krøplingen tok fram en notisblokk og noterte ned nummeret på mini-vanen. Det var som å kaste rent natrium i vann. Diskusjonen eksploderte og mini-van-mennene stormet ut av vanen. Et femtitalls nepalesere samlet seg rundt dem for å se og si sitt om situasjonen. Van-the-man begynte å dytte krøplingen på beste pre-slosskamp vis.. Krøplingen stod bom fast på sitt, og viste ingen frykt der han stod, et hode midre enn Van-the-man, og kjempet tappert med å holde seg på krykkene med kvestede benet dinglene. Midt oppe i det hele står Karl med kameraet på rygg, for å ha begge hendene frie og tenker: ”Tiss...” Flere av jentene er nå i gang med taktisk hyling. Van-the-man, med alle van-kompisene i ryggen, tar tak i kragen på krøplingen med venste neve og knytter høyre. ”OK, der går grensen”. Jatin og nordmannen tenker likt, sklir inn og starter en håndfast fredsmeklingsprosess. Etter iherdig innsats får de skilt de to kranglefantene, og resten av mennene fra vanen bidrar med å dra en noe motvillig Van-the-man tilbake i vanen. Krøplingen, som mente at det strengt tatt ikke var nødvendig å skille dem, blir nødt til å ta et par runder for å roe seg ned, før de fortsetter sin jakt på gatebarn.

Neste morgen ble guttene atter en gang vekket av den livlige trafikken på inn- og utsiden av leiligheten. ”Did any of the dogs disturb your rest?”, spurte pastoren, som han gjorde hver morgen. Da det ikke var strøm ble det heller ingen processed cheese toast, noe som gjorde at Karl måtte ty til store mengder cheeze balls for å døyve sin ostetørst. Cheeze Balls er forresten også en viktig del av sermonien rundt nedtegnelsen av de reisenes begivenheter. Resten av dagen gikk med til å fortsette med å rydde til en lekeplass for kidza utenfor senteret. Guttene gikk til verks med stor iver. De ruddet plassen for både stein og søppel, og de så at det var godt. Men guttenes innsats falt på stengrunn da den nepalesiske problemløsningen satte inn. Hvor skulle søppelet gjøre aav seg selv? Motvillig og protesterende begynte guttene å spre søppelet utover igjen for så å dekke til med steinene de hadde plukket opp. Prosjektet tok dem to nepalesiske arbeidsdager og sluttproduktet var ikke mye ulikt utgangspunktet.

Cheeze Balls makes your fingers glow

Husmor Lasse lager armè riddere

For å slukke sorgen tydde guttene til Counter-Strike 1.6 på en nepalesisk gaming café. Der ble de raskt stjerner, Karl pga sine 1337-HS-skillz og Lasse pga sine USP-massakre.Det mest episke øyeblikket var uten tvil da Lasse sin mus hengte seg opp på de_dust. Alle var døde utenom den nå pasifistike Lasse og den ubestridte nepalesiske Grand Masteren. Men Lasse hadde bomben og måtte ty til enterknappen for å plante. Bomben var lagt, men slaget trolig tapt, da Lasse trengte en tredje hånd for å skyte sikte og gå på samme tid. "Taking fire, need assistance!", ropte Lasse. Plutselig kom en hjelpende hønd smygende under Lasses glatte armhule. "You take the point", smilte Karl og blunket. Skuddene fra CT'ens colt suste rundt hodene deres, men deres sjeler var i dyp symbiose, og ingen ord trengte å bli utvekslet. Lasse gikk ut fra skjul, rettet USP-løpet mot CT'ens følelseskalde ansikt, og Karls nådeløse hamring på enterknappen var allerede igang. "Boom headshot! Tourists win!"

Yes, they do..

Med både magasin og mager tomme, bestemte guttene seg for å dra på den sagnomsuste pizzeriaen Fire and Ice. De inviterte med seg sin gode venn Raoul, og i beste nepalesiske folkeskikk skulle de betale for hele måltidet. Du trenger ikke betale noe, overbeviste de Raoul som var en av lederne på kvinnesenteret. Da de ankom restauranten så de at prisene var noe stive, men denne kvelden skulle det ikke spares på noe. De hadde hatt et kulinarisk måltid med både pizza og dessert, da Lasse begynte å regne på hvor mye det ville koste. Regnestykket gikk ikke opp, og han spurte da forsiktig om ikke Karl hadde tatt med seg bankkortet. Karl trakk da pusten inn gjennom sammenbitte tenner og svarte: "Eg gadd isje." Skamfulle henvendte de seg så til Raoul, som heller ikke hadde penger på seg, siden guttene selvfølgelig skulle betale. Karl og Raoul hoppet i en Taxi for å hente kort, mens Lasse var tvunget til å sitte igjen som garantist for en ubetalt regning. Leiligheten var kullsvart, en kunne ikke se hånda foran seg. Men Karl, på grunn av sin eksepsjonelle meteriellkontroll, fant kortet på sekunder og sprinted tilbake til taxien for å løse Lasse fra hans lenker av ild og is. Vel fremme ble Lasse løslatt, og guttene hadde enda en pinlig pengemangelsmell å se tilbake på.

Hva har Karl og Lasse lært?'
- Alltid, Alltid ha mye penger på deg.
- En dårlig løsning kan være verre en ingen løsning.

Spirals

2011-06-02T23:38:00.000-07:00

Guess who's back? Back again?

Kara hadde returnert til Pokhara, og lagt fjellene bak seg. For å bevise at de ikke var så fattige som de tilsynelatende var, insisterte de på å betale middagen jentene inviterte dem ut på. Dette overbeviste jentene på ingen måte, og kun etter heftige protester gikk forslget igjennom hos jentene som fortsatt tror at guttene er fattiglapper. Det ble et tåretørt farvel, og Karl og Lasse fòr tilbake til die Haupstadt.

Bussturen tok evig lengre tid enn den burde. Lasse leste lenge i sin bok, og Karl gjorde sport i å observere folk i Death Note t-skjorter i den seigtflytende køen. Vel fremme lette de febrilsk etter en Cyber Café med strøm for å finne nr. til den ærverdige Reverend Brian, et nummer som de egentlig allerede hadde. Men de fant, ringte og møtte Pastoren som innlosjerte dem på et senter som hjalp trafikerte kvinner. Noe guttene godt kunne forstå siden de også slet med den nepalesiske trafikken og flåsete spøker. Oppriktig talt var senteret et veldig bra tiltak som ikke bare hjalp kvinner ut, men ga dem egne ben å stå på gjennom matopplæring, syklasser, engelsktimer etc. Her bodde Karl og Lasse de neste 10 dagene i en leilighet som var åpen for både prest, lekmann, colatyver og kakkerlakker. Dette var kjøkken for caféen, barnehage, vaskerom og toalett for noen som la igjen noen mektige flytere ved jevne mellomrom. Allerede den første dagen ble de (les Lasse) vekket tidlig av hamring på døren fra ivrige kvinner fra MoMo caféen. Den stadige trafikken gjorde at guttene aldri låste døren da de forlot hjemmet, men heller lot den bokstavlig talt stå åpen for enhver som hadde et spontant ønske om å utnytte leiligheten.

Lasse lærer nepalesiske kvinner om skam

Over de neste dagene hjalp de til med alt fra gateevangelisering til sortering av papirer, spiralpermer og mapper (etter utseende), flytting, engelsk- og PC-undervisning, gatebarnfotball og mer. I engelskundervisningen gjorde en noe liberal engelskuttale at gryte ble til fis (pot – fart) og skip til slurp (ship - sip). Fotball med gatebarn ble spilt på en heller ujevn bane med små mål. Barna var intense og når man endelig fikk ballen ble en omringet av over 9000 sparkende ben. Sparkene var verken harde eller målrettede, men det var nok til å miste både ball og forstand. Da kampen var avsluttet hadde fortsatt ingen stukket av med draktene, selv om noen prøvde. De ble så delt ut gode ord og varme måltid.

Zerlingfotball, kekekekekekekekeke

Ingen av de flotte draktene forsvant

Hva har Karl og Lasse lært?
- Utenfor turistområdet blir man ikke overpriset
- Spiralmapper legges for seg selv

The suffering pt. 3: Steaming baths and crossing paths

2011-05-16T04:40:00.000-07:00

De var sultne, men hadde ennå stoltheten i behold. De hadde nemlig ennå ikke tigget penger av andre. Og sakte men sikkert begynte tsjekkerens magiske dråper å revitalisere økonomien. Nå var de fri fra det usaklig dyre flaskevannet. Men til Lasses store fortvilelse endte de denne kvelden opp rundt samme bord som et visst sveitsisk ektepar. For å stilne den pinlige stillheten, satte de igang et slag Uno. Mens Lasse latet som om ingenting har skjedd, slengte Karl kort etter kort på bordet. "You are a cheater!", beskyldte en av jente Karl. "You are a horse!!"*Edit*, skrek Karl tilbake og smalt neven i bordet så alle glassene veltet. Ingen beskyldte Karl for å jukse mer, selv om det er noe han til stadighet gjorde.

Jomfru i nød

Karl pusset tennene da han hørte et feminint skrik fra soverommet. Han stormet til unnsetning og fryktet det verste. På soverommet stod en desperat Lasse og fektet frebrilsk rundt seg med armene. "Det er noe stort og skummelt der inne". Det som ved første øyekast så ut som et flygende uhyre viste seg å være en grasiøs kjempemøll."Ikke slå ham, han er jo...søt." Karls beinharde fasade hadde for første gang smeltet. Han innså omfanget av hva han har sagt og begynte straks å mobbe femiklatten Benjamin for å gjenopprette fasaden. Svensken og amerikaneren hørte oppstyret og kom pilende. "What's this?", spurte de. Før guttene rakk å svare hadde jentene kastet seg ned på gulvet for å kjærtegne den søte kosemøllen, som etter gjentatte veggskallinger nå lå urørlig på gulvet.

"AAAAWW, lets take one million pictures pictures!", sa de til hverandre med lyse stemmer, oppsperrede øyne og nikkende hoder. "Dere får fortsette et annet sted. Jeg trenger skjønnhetssøvnen min.", furtet Lasse, før han trippet bort til sengekanten og klødde seg litt diskret der som testiklene burde vært. Fotoshooten fortsatte til langt på natt og jentene så ikke ut til å ha noen problemer med å purre guttene ut gang på gang for å la dem se den nye søte stillingen møllen lå i.

The camera loves you, baby!

Natten ble mørk og grusom. Lynet tordnet og regnet pisket på blikktaket, som beltet til far på en dårlig dag. Det fantes likevel håp i guttenes sinn. De hadde lagt om reiseruten basert på et urgammelt sagn. Det fantes visstnok en varm hellig kilde et sted nord-øst for Ghandruk. I disse vidstrakte områdene bestemte de seg for å søke.

"Are you guys coming?""Just go, we'll catch up" Jentene tok guiden sin og gikk, mens de to kompisene gnidde søvnen ut av øynene. Jentene gikk så langsomt uansett. Det ville ta dem ca 4 minutter å ta dem igjen. Derfor tok de seg god tid før de satte avgårde.

"Høyre eller rett frem?" Lasse klør seg i hodet. "Den brede oppmerkede stien fortsetter egentlig rett fram, det er jo bare en liten ubrukt mongosti som går ned til høyre. Så jeg tror vi går rett fr..." "Høyre", brøler Karl. Bedre å ta en avgjørelse enn å stå her å nøle. Beslutningsvegring er for bleikfeite og pasifister. Om beslutningen er god eller ei er uvesentlig. Guttene kjemper seg nedover den bratte stien, for å ende opp ved et lite kraftverk. "Crap", sier Lasse. "Drittsekk", sier Karl. "Hvorfor ledet du oss inn på ville veier, Lassie?" "Men... Det var ikke..." "Vi snur", avbryter Karl. De klatret opp igjen åssiden. Da de endelig var tilbake på stien, stod solen allerede høyt på himmelen. Herfra begynte de å jogge, slik at jentene ikke skulle forstå at de hadde bæsjet på draget. Det tok dem ikke lang tid å nå jentene som hadde stagnert helt på grunn av noe nytt og søtt å ta bilde av.

Støtt noe søtt

Nepals nasjonalleker: Gjørme og vann

Til lønsj bestilte guttene seg en meget god tomatsuppe. Deretter gikk de igang med å dumpe et halvt kilo med gamle loffsmuler i suppen for å dekke næringsbehovet. Ikke en smule kunne gå til spille i disse tider. "Nom Nom, den smaker greit,", sa Lasse ettertenksomt "men den kunne trengt litt mer brødsmuler." Men han greide seg, for herfra var det bare to timers gange til den varme kilden ifølge jentegjengens guide.

Tar man først et kilo smuler, og en teskje med farin.

; We need more bread in the soup!!

Det viste seg at ikke hele gjengen skulle være med sørover. Australieren og den kjekke tsjekkeren skulle videre til Annapurna Base Camp (ABC), en 9-dagers tur. "Jeg er ikke så flink med farvel" kommer det spakt fra Lasse. Øynene hans er blanke. Likevel får de både sagt farvel og skilt lag. Dermed er det bare finsk-svensken, norsk-finsken, kina-amerikaneren og figgisen som velter seg ned bakkene mot de varme kildene.

Vannet var deilig og forfriskende. Vanligvis tok han seg ikke tid til denslags luksus, men i dag hadde han tid. Han slapp å lete etter mat. Han ruslet glad og fornøyd tilbake til palasset sitt. Palasset bestod egentlig bare av noen blikkplater og noen bambusstokker. Det var ikke rare greiene men det var hjemmet til han og hans lille prinsesse, og det gjorde det til et lite palass. Med ett syntes han han hørte hulking. Han satte opp farten og steg inn døren. ”Men kjære søster, hva er galt?” Der satt Bibeks lillesøster med en håndfull ris i et hjørne og skalv. ”De tok alt... alt i sammen. De sa så mye forferdelig. Jeg turde ikke stanse dem”, hikstet hun. Abysmal og hans sleske kompanjonger hadde stjålet alt maten. Nå stod på bar bakke. Kampen for tilværelsen var igang igjen. Han stormet ut døren.

Cola-brus og rød arm

“First man to the mill!”, hyler Karl og stuper ut i kilden. ”Guuu så deiligt det var med en dusj!”, sier Lasse fornøyd. ”Jag kommer aldri til at förlat den här platsen!”, sier svensken på svensk. Men hun blir nødt til å spise sin hatt, fordi dehydrasjonen tar overhånd, og drikke var ikke tilgjengelig ved kilden. De tumler tilbake til hotellet svimlende og svevende og får i seg væsk og næring. Og mens alle andre kildebadere gir seg for kvelden, utstyrer gruppen seg med cola-brus og hodelykter og setter nok en gang kursen mot kildene. Der de i fred og mak kan nyte sine leskende leskedrikker og dampende bad. Men det blir hverken fred eller mak på de gangsperrede kroppene.

; Supermøll (190hp) Attacks: Head Butt

En Himalayansk Supermøll svever over landskapet. Den ser det lystige laget, og bestemmer seg for å bli med. Det hodet ser ut som en kjempegod landingsplass, tenkte møllen, og lander elegant på svenskens hode. ”Kolla pojkar, den tycker om meg!”, utbryter svensken. Mens Karl prøver å knipse noen foto, og Lasse dykker under, bailer møllen og fortsetter operasjon Intens Hodelanding. Men møllen er ikke den eneste aktøren. Snart flyr svermer av flaggermus over hodene til de badende, på jakt etter både møll og mygg. Mmm, jeg elsker supermøll, tenker flaggermusen.

; Ja, de fløy så nært

”Vi har vært flinke” , sier Karl og klapper Lasse på skulderen og ber ham om å holde kjeft. ”Vi har spart inn underskuddet og kan leve normalt igjen”. ”Vi har kanskje penger, but the time is button , som de sier på engelsk”, sukker Lasse og sparker en stein utfor skrenten. ”Det hadde vært veldig morsomt om de steinene traff et lite uskyldig lam, Lasse”, sa Karl tørt. Nayapul var nå time unna og så god tid hadde de ikke. De hadde sprunget fra jentene i håp om å nå transporten de hadde bestilt, men den var selvfølgelig bestilt før de hadde planlagt å gå den lange omveien om kildene. Lønsj blir det ikke, de hadde råd, men ikke tid. ”Løp!”, stotrer Karl mellom åndedragene.

Sulten gnager, men bena bare fortsetter å gå. Hvor han skal finne mat aner han ikke, men å gå føles bedre enn å bare stå der. Han ville ikke oppsøke Abysmal. Risen var tapt, Abysmal var farlig og Bibek var ikke dum. Oppe i fjellsiden så han plutselig to skikkelser. Han satte opp tempoet. Kanskje redningen var nær. De ser ut til å ha det travelt. De to turistene nærmer seg raskt på stien over. Med ett senker de tempoet. Den ene sier noe og prikker den andre på skulderen. De har sett meg. Plutselig kommer det noe fallende ned fjellsiden. Det er mat. Bibek strekker seg ut mot den fallende mannaen med et lettet smil om munnen.

”Ah, endelig, Nayapul!”, Lasse faller ned på kne. ”Jeg er så glad det er over." "Ja hvorfor er det alltid vi som må lide?", spør Karl, uten helt å vite hvem han retter spørsmålet til. "Ja nå har vi sultet og strevd, og sikkert tatt av flere kilo magefett." De løsner magebeltet. "Ja vi har virkelig hatt det fælt. Det er faktisk synd på oss." De to kameratene legger seg ned på ryggen i det fuktige gresset og strekker ut armene.

Et annet sted oppe i fjellene ligger en annen gutteskikkelse på ryggen. Han bryr seg ikke om å vifte vekk fluene fra fuglebrystet sitt. Han stirrer tomt opp mot himmelen. En liten strøm av blod renner ned mot elven, som frakter det til den hellige Ganges der fromme pilegrimer bader i det.

The Suffering pt 2: Friends in high places

2011-05-13T22:23:00.000-07:00

I Nepal er ordet for ris og mat det samme. I så henseende gikk det stort sett i plain mat denne tiden. Skjegget vokste og magen avtok, men turen fortsatte dypere og dypere inn mot stedet hvor jord og himmel er på sitt nærmeste.

Solen hadde enda ikke gjort sitt bekjentskap da Lasse og Karl startet turen mot Gohrepani. "500 meter stigning, 850 m i luftlinje. Det kan bli en utfordring", sa Lasse ettertenksomt. For første gang syntes Karl han kunne høre en viss pessimisme i Lasses stemme. "Pakning på. Sett i marsj", glefset Karl. Dette var ikke tiden for å være svak. Etter en liten times vandring kom et polsk par med guide og sherpaer traskende forbi. Lasse slås av ironien ved at det er polakkene som har bærere. "De har sikker spist frokost" mumlet Karl uten forsøk på å skjule bitterheten i stemmen.

Neseblødninger er bare en av tingene som fremprovoseres av lite søvn, lite mat, tynn luft og tøff stigning.

Bibek viftet vekk fluene fra fuglebrystet sitt. Han var godt fornøyd med dagens fangst. Den gnurende usikkerheten som hadde fulgt han hver dag de siste ukene var nå borte takket være et svetsisk ektepar. De 15 kiloene med ris var mer enn nok til å holde ham og søsteren i live de neste to ukene. Kanskje ting vil gå seg til likevel.

Ved etter ettermiddagstider ankom guttene Ghorepani ved foten av den berømte Poon Hill. De fant seg til rette på et noe shabby gjestehus, som var det eneste guttene hadde råd til med sitt stramme budsjett. Men eieren var gjestfri og gavmild så lenge han fikk sine sju glass med risvin om kvelden. De slapp til og med å betale for den kalde dusjen de fikk.

Nordmennene var ikke det eneste klientellet. I gjestehuset bodde det også tre nydelige jenter, og en kjekk tjekker. Jentegjengen var sammensatt med innslag fra hele den vidstrakte verden. En från det fjällhöga nord, en fra den nye verden, men bosatt i midtens rike, og en fra Nedenunder. Sammen fant de raskt tonen over et slag casino. Lasse med sine slibrige språkkunnskaper sjarmerte jentene i senk. Det sammen kan ikke sies om vår kjære mr. Nevland, som bare var opptatt av å vinne kortspillet. Etter å ha utvekslet god natt på samtlige språk gikk de hver til sitt og tok kvelden.

Klientellet

"Jeg ser lys der oppe. Vi må løpe!" Jentene var allerede godt i gang, da guttene stod parat i mørket utenfor gjestehuset. "Jeg klarer ikke dette tempoet lenger" stotret Lasse, mens han kjente kreftene ebbet ut av ham for hvert åndedrag i den tynne luften. "Fortsett uten meg!" Karl satte opp farten, uten noen bekymringer, og forsvant rundt svingen. Men da de første solstrålene endelig tittet over fjellene var både gutter og jenter oppe på 3200m og kikket ut over en noe overskyet fjellkjede fra den mektige Poon Hill. "Jaja, vi kan jo late som om det ser fint ut", prøvde Lasse litt rekonsiliderende. Med dette ble sulten glemt en stakket stund i møte med den imaginært vakre naturen. Og da den kjekke tjekkeren ga guttene noen magiske dråper som kunne gjøre urent vann rent, ante guttene et glimt av håp på den finansielle horisonten.

Det var varmt. Salan så varmt. Lasse flekket av seg buksa midt på stien. "Enjoying the view!?", skrek han til de forbipasserende. "Well are 'ya!?" Det sveitsiske ekteparet slår øynene i bakken og haster forbi. Det er sant som Sigvart Dagsland sier: Folk som mangler mat, de blir som dyr, konstaterer Karl i sitt stille sinn. De trasker videre, og guttene gjør alt de kan for å holde den mette fasaden oppe. Lasse virker tydelig berørt av sitt tidligere utbrudd. Karl klapper ham på skulderen og ber ham om å holde kjeft. Da de ankom lunsjstedet kaster de seg over menyen. "Så mye godt" gnåler Lasse. "Så mye dyrt", svarer Karl. Servitøren kommer bort. "Garlic soup, please" "Okay two garlic soups then" "No no", sukker Lasse. "One Garlic soup, two spoons please"

Den mette fasaden

The Suffering pt. 1: There are no Minibanks in the mountains

2011-05-12T01:36:00.000-07:00

En kritikerrost novelle i tre deler basert på en sann historie

"Vi trenger kart!", gneldret Karl, som alltid var like fanatisk opptatt av å vite hvor han var. "Stiene er nok idiotsikkert merket.", sa Lasse med trykk på idiot. Guttene hadde allerede pakket sekkene og forlagt de ikke trengte. Sjåføren kikket utålmodig på klokken, men viste ingen tegn til utålmodighet i trafikken, der han etter et kjapt kartkjøp kjørte behersket opp mot fjellene til lyden av Eagles. Halvfinsken sang hjertelig av full hals, og den morgengretne nord-jærbuen ga til slutt motvillig etter for allsangens lystige toner. Da nordmenne ankom Nayapul hadde de ingen anelse hvilken vei de skal gå eller hva de hadde i vente. Det hadde heller ikke lille Bibek.

Bibek så opp mot himmelen. Nok en dag, nok en kamp for tilværelsen. Hva klokken var, visste han ikke. Det hadde heller ikke noen betydning. Dagen startet med soloppgang, og endte med solnedgang. Det er ingenting han skal nå, utenom å holde seg i livet. Etter at moren ikke orket mer, hadde faren reist til Kathmandu for å finne lykken. En lykke som ikke var tiltenkt Bibek eller hans yngre søster.

Idyllisk lunch

Det var allerede ettermiddag da Karl og Lasse nådde Tikedhunga. Turen skulle bare ta 4 timer, men nytelsessyke som de var hadde de tatt seg en lang, deilig lunsj ved elvebredden. Da kvelden kom og sulten gnaget, fortærte de nok et måltid. Middagen var dyr, syntes Karl. Naturligvis ikke dyr etter en norsk standard, men relativt dyr sett med nepalesiske øyne. "Men Karl, klart maten er dyr. Det finnes inegn bilvei og alt må transporteres med muldyr eller bærere.", sa Lasse med en forklarende tone. Litt molefunken blar Karl opp pengebunken og betaler for maten. "Jeg blir nok nødt til å låne litt penger av deg, Lasse. Med disse prisene har jeg knapt nok penger for halve turen.", gryntet han ned i bordet. "Haha, veldig morsomt, Karl. Du vet at du har alle pengene." De så på hverandre. Lasse lette febrilsk etter et lite glimt i kompanjongens øyne. "Det er ingen minibanker i fjellet.", sa Karl.

Om bare Lasse og Karl òg kunne leve av død hud

Kara i Pokhara

2011-05-07T04:00:00.001-07:00

Mørket lå enda tungt over Chitwans frodige jungel, da gutta atter en gang stod opp. Sammen med guiden Turk fòr de ut på en uhyre spennende fuglekikking. De så noen fugler og Karl var i ekstase. De åt så frokost og pakket, noe de burde gjort kvelden før, men som de ikke gjorde, siden sjåføren de ikke husker navnet på allerede hadde ventet utfor hotellet 2 dager og kunne vente en time til.

Etter nok en grisete kjøretur med mye tuting og forbikjøringer(hvor veiaggresjonen kommer fra aner ingen) nådde de byen Pokhara ved foten av Himalayen. De sjekket inn på Base Camp Resort, før de etterlot sjåføren de ikke husker navnet på uten hverken en krone eller rupi i tips.

Just another forbikjøring

Den kvelden led Lasse av hjemlengsel og trengte litt ekstra oppmerksomhet. Noe Karl enset, og inviterte ham ut på candlelight dinner for to. (Ettersom strømmen var borte vekk) Hjemmet som det refereres til er ikke Lasses verdslige hjem, men han andre hjem i Japan. Og siden Kinesere og Japser bare er different wrapping, falt naturligvis valget på en kinarestaurant. Etter en kikk på kinesiske tegn, følte lasse seg straks bedre. Det ene førte til det andre, og før de visste ordet av det endre de opp på internettkafé. Her fikk de utløp for sine sosiale nettrengsler. Etter en tilfredsstillende stund på Facebook kikket Lasse seg dorskt over skulderen. Der satt kafébestyreren og var forferdelig forviten på om jentungen han chattet med hadde sett hanen hans kvelden i forveien. Om hun hadde, eller ei, forblir et mysterium, for gutta følte seg med ett svært trøtte og stupte til sengs.

Romantisk middag for to

Hva har Karl og Lasse lært?

- Chitwan har et rikt fugleliv
- Det går fire biler i bredden

In Chitwan, looking for Shere Khan

2011-05-03T05:16:00.000-07:00

Tiden var kommet for at guttene måtte komme seg bort fra Kathmandus pengegriske innbyggere. De kjørte gris til jungel og safaristedet Chitwan med sjåføren de aldri husker navnet på. Den første dagen kikket de på babyelefanter og urinnvånere. Senere slo Karl seg løs på scenen i vill Tharudans. Da gutta sjekka face'ern, viste det seg at en godhjertet og ung filipinsk kvinne hadde funnet Lasses kort i Dubai.

Lasse vil klappe neshornbabyen

Neste dag ble de kastet ut i storjungelen, hvor de allerede etter ti min opplevde ville neshorn på kloss hold. Etter en halvtimes vandring i jungelen, kunne det høres stomping og ville dyreskrik i nærheten. Guidene ble med ett veldig på vakt og ba jungelsafaristene (Karl og Lasse) om å trekke i motsatt retning. Men da de kom ut i åpent lende, åpner jungelen seg og ut stormer en rabiat villelefant. Guidene roper "Run!", og bykser inn det skjulende høygresset. Men Karl, med sin militære erfaring, holder hodet kaldt og får knipset et par bilder av beistet, før også han la beina på nakken. Skjult av elefantgress (GRESSS!), ga elefanten opp jakten og forsvant i en annen retning. Etterpå så gutta en poisonous Black Lizard (320 HP, Poison attack, guaranteed Death within 15 min without antidote potion). De traff også på neshorn på nært hold etter god egeninnsats.

Senere hørte Karl og Lasse at elefanten nesten hadde trampet i hjel noen andre turister (true story)

Lvl. 64 Lizard King of Doom

Etter den strabasiøse safarien red de og badet med noen mer tamme elefanter. Bildene viser i etterkant at på naboelefanten satt to ungryper som i løpet av den 40 bilder lange photoshooten ikke tok øynene av de kjekke karene. På ettermiddagen fortsatte safarien på elefantrygg, og også her ble det observert både krokodille og neshorn. Så satte regnet inn og gutta for til sengs. Sjåføren de ikke husker navnet på står fortsatt ute og venter.

En god sprut forlenger livet

Hva har Karl og Lasse lært?
- Ville dyr er ville
- Stash koster lite, folk enda mindre.

En inder i fåreklær

2011-05-01T21:10:00.000-07:00

Håret er langt og været er varmt. Nordmennene trenger klippings. De stiller opp på nærmeste frisørbule for å fjerne pryden, og mannen nikker, smiler og sier at stoltheten kan fjernes for 100 rupier. (Altså den stolte og fyldige hårveksten) Håret skal være kort, skikkelig kort, men den nepalesiske kraftleverandøren gjør sitt for å hindre denne galskapen. Halvveis ut i seansen ryker strømmen og frisørene gjør det de kan for å jevne ut sitt halvferdige maskinklippingsverk med saksen. Frisørene fortsetter med en "full-body-massage" og hårvask, noe som hårreisende nok, men ikke overraskende, femdobler prisen. Guttene bare lo uten å betale det de krevde.

De rakk å skamklippe Lasse før strømmen gikk

Mens Karl og Lasse streifet gatelangs kom de i snakk med en hyggelig ung herre ved navn Raikesh fra India. Han prøvde overraskende nok ikke å selge dem noe, men ville derimot trene engelsken sin. Han var en ålrait fyr, og viste guttene deler av byen de aldri hadde sett før. Raikesh fikset oss innfødte priser og tolketjenester det de trengtes.

Lykke er ikke en destinasjon, men en måte å reise på

Til slutt tok han ungfolene med seg til slummen, hvor han bodde med familien sin. De ble servert den nydeligste te, og guttene fikk inderlig(!) medynk med Raikesh (og hans tilbakestående søster). Hver for seg begynte de å tenke hvor mye penger de burde bidra med, men før tanken var tenkt ferdig kom spørsmålet: Would you mind giving me som money for a shoe shining box? It's only 21000 rps (!). Nordmennenes mistanker var innfridd. Han var en proff tigger. De reiste hjem den dagen med litt mindre tro på det oppriktige i mennesket, etter å ha gitt ham en liten slant hver for guidingen.

En inder i fåreklær

Hva har Karl og Lasse lært?

- Alle vil ha penger alltid
- Alt koster ekstra

Den Utrolige Reisen

2011-05-01T20:19:00.000-07:00

Javel, da var guttene i Nepal og ting er sånn halvveis i orden. Etter en noe strevsom visumsøknadsprosess for Lasse, som måtte til Oslo dagen før avreise, og noen patetiske flybillettordninger fra SS(SuperSaver), stilte de naive og uskyldige opp på Sola flyplass.

Taxituren fra Heathrow til Gatwick (Han hadde skilt med Mr. Lasse Jokela)

Reisen gikk i rykk og napp. De skiftet både fly og flyplasser. Etter et friskt innpust fra Lasse, tok gutta også turen til Dubai City at night. At de ble rundlurt trill rundt av en taxisjåfør, trengs ikke å nevnes. Andre ting som ikke bør nevnes er at Lasse mistet alle bankkortene sine i løpet av natten. De kom seg til slutt tilbake til flyplassen, hvor de krevde sin respektive hvile på en benk i avgangshallen.

Karl er begeistret for alle de store fine bygningene i Dubai

Da de ankom Kathmandu neste kveld, ble de straks omringet av en sverm sultne taxisjåfører. "Shush! Go away! A friend is picking us up!", sa de så overbevisende de kunne. En venn som aldri kom på grunn av et overivrig spamfilter. Etter en svindlende dyr telefonsamtale, kom deres reddende engel Dhan og hentet dem. Han var heldigvis på et sykehus like i nærheten, fordi naboen hans hadde fått nyresvikt(og døde samme kveld...) Fra første øyeblikk ble de observante på hvor kaotisk og kafkaistisk den nepalesiske trafikken var. Dhan tok den under sine klamme armhuler, og skaffet dem husly i Narayans herberge. Narayan er btw advisor for Nepals byplanleggingsminister. Ikke nok med det, men Dhan, deres barmhjertige samaritan, tar dem med ut og spanderer middag. De går til sengs mette og lykkelige.

Dhan (i gult) betaler middag for gutta og Narayan

Hva har Karl og Lasse lært?

- Indisk byråkrati tar tid.
- Super Saver Suger.

Excuse me Sir, we cannot seem to find our room. It seems to have 404'd...