There are no minibanks in Hindustan

Tiden var kommet for å forlate Nepal. Hadde ikke guttene hatt et fastspikret tidspunkt de måtte være i Delhi og togene til Varanasi fullbookede, hadde de nok blitt lenger. Bussen gikk egentlig fra et annet sted, men lure som de var hadde de avtalt med bussjåføren at han skulle plukke dem opp på vei til startstedet. Bussen kom aldri, og guttene ble nødt til å bruke brorparten av de få nepalesiske snackspengene de hadde igjen for å ta taxi til et annet stopp. Her var det ca 1 million andre busser og de hadde ikke sjans til å finne riktig buss ettersom den bare kom til å stoppe på dette stoppet i 1 min. Heldigvis hadde de fortsatt nummeret til sjåføren. Uheldigvis kunne ikkje sjåføren engelsk. Heldigvis fant de en hjelpsom engelsktalende nepaleser som ringte og forklaret situasjonen. Han satte dem inn på en resturant, etter å ha avtalt med bussjåføren at de kom til å entre bussen fra denne resturanten. Den hjelpsomme nepaleseren gav resturanteieren nummeret til bussjåføren i tilfelle. Resturanteieren visste også hvilken buss det var, så alt skulle være på stell.

Bussen kom, og før guttene fikk gått ut døren var den kjørt. What’s this? Bussjåføren var tydeligvis en slibrig drittsekk. Billettene var jo allerede betalt, så hva vant han på å vente på passasjerene han hadde snakket med 5 ganger iløpet av dagen? Plutselig kom resturanteierens barn løpende ut fra resturanten. De kunne ikke et kvekk engelsk, men kroppsspråket var ikke til å ta feil av. Sammen løp de 1500moh i et desperat sjansespill på å løpe inn den indiskproduserte Tata-bussen. Takket være den tidligere forbannede, men nå lovprisede nepalesiske infrastrukturen, stod bussen bom fast i et kaos av trafikk 500m lenger borte. Guttene priset Herren og forbannet sjåføren der de svette, andpustne og gladsinte vaklet nedover midgangen med sine 20-kilos pakninger.

Dette bildet trenger ingen bildetekst.

Guttene var fremme ved grensebyen grytidlig neste morgen. Pågrunn av den ubudsjetterte taxituren dagen i forveien, hadde de ikke nok til rickshaw. De red derfor på apostlenes hester til de 3 km til grensen. De krysset grensen uten mye om og men, etter å ha lagt igjen en liten gave hos immigrasjonsmyndigheten. Det var ikke så farlig, det var sikkert flust med minibanker på den indiske siden. Hva skulle de med nepalesiske rupi der uansett? De trasket videre innover i den indiske grensebyen på leting etter frokost og pengeuttak. Da de 24-timer-åpne minibankene ikke hadde åpnet for dagen, satte de kursen for neste by for å prøve lykken der. Etter togturen hadde de bare 8 kroner igjen til frokost og letingen etter minibanker ble intensivert. I denne byen var heller ingen minibanker åpne. Banken var derimot åpen, men her kunne ingen engelsk, og gutta krutt var like langt. En av mennen i bankkøen klarte med basisengelsk og utrolige fingerferdigheter å forklare oss at det muligens var en minibank i neste by. Guttene var ikke overbevist, men lusket bort til togstasjonen for å rådslå litt seg imellom. De ble strakt omringen av en ivrig gruppe hjelpsomme indere. Guttenen som var vant til den falske hjelpsomheten i turistområdene var skeptiske, men innså etterhvert at de faktisk hadde et oppriktig ønske om å hjelpe uten å kreve noe tilbake. Fordelen med disse ivrige gruppene var at det dukket opp en som kunne et par ord engelsk slik at de fikk gjort seg forstått.

En hjelpsom gruppene ivrige indere.

Uten at guttene visste det smøg en ivrig inder seg frem i billettkøen og kjøpte guttene to billetter til byen der ryktet sa det fantes en minibank. Karl og Lasse bukket og neiet, men mannen ville ikke ha noe i gjengjeld. Fylte med håp for menneskeheten presset de seg ombord toget, der en annen inder syntes de så tørste ut og kjøpte dem hver sin tørsteslukkende lassi. Heller han krevde ingen gjenytelse.

Lasse med sin lassi

De ankom neste by med en liten smule håp for fremtiden. De innfødte sendte dem fra den ene garantert åpne minibanken til den neste. Overalt ble de møtt av stengte porter. De prøvde seg hos State Bank of India, som forvisset dem om at ingen minibanker var stengte. Da guttene gav dem tingenes tilstand svarte de med å henvise dem til den garantert åpne minibanken på andre siden av byen, for å få dem bort. Guttene hadde ingen andre håp enn å late som om de trodde det de sa. De var fra seg av sult og tørst etter en dag uten noen av delene, og så ikke syn på å gå 3 nye kilometer i heten. ”Jeg har så lyst på hamburgar”, sier Karl. ”Liker du hamburger”, svarer Lasse. ”Jajaja, elskar det”, sukker Karl.

De hadde egentlig ikkje råd til det, men de huket tak i nærmeste rickshawsjåfør og la frem følgende forslag: Kjør oss til minibanken. Hvis den er åpen får du 100 rps (5 ganger normalpris), hvis ikke får du ingenting. Han forstod ikke Jack skitt, men igjen slo den ivrige gruppen hjelpsomme indere til og oversatte.

I horisonten så de det. De trodde ikkje sine egne øyne. Etter 60 km med tog, mange timer og dårlige råd hadde de funnet en. Det var en liten mølje av en kø, forståelig nok ettersom den trolig var den eneste minibanken i 60km radius, men den var åpen. Lasse ble sittende i rickshawen som pant, mens Karl stilte seg bakerst i møjen. Med ett stod en Herrens engel foran ham, det lyste om han der han kom ut fra minibankrommet med en feit bunke penger. Det var den fingernemme inderen fra forrige by. Det ble et gledelig gjensyn og inderen tok Karl over skulderen og ledet ham til begynnelsen av køen. Karl gjorde seg så ydmyk og krumbøyd som han kunne, men inderne i køen bare klappet ham på skulderen og sendte ham videre. Han var jo kritt hvit stakkar.Vel inne i minibankrommet ble Karl observant på at det hadde presset seg hele 5 personer inn i det lille rommet. Indere er nemlig av den oppfatningen at jo tettere man presser seg opp i minibanken, jo fortere går køen. Utrolig nok trakk de seg litt bort og så en annen vei mens Karl tastet inn koden, men herfra syntes de det gikk for treigt. Mens Karl stod og pølset på minibankknappene, spurte en av mennen hvor mye han skulle ha. ”10000”, svarte Karl, og før han rakk å si rupies hadde mannen rast over knappene og ut kom pengene. ”Neste”, ropte mannen på hindi. (Tror Karl)

Køen på utsiden av minibanken

Full av vigør og livsglede stormet Karl ut av minibanken med neven full av penger.
De kjøpte vann, tok toget tilbake til byen de egentlig skulle være i og åt en etterlengtet frokost. I lykkerusen slipper Lasse en fis med høy luftfuktighet, før de finner seg et fredelig sted å vente på toget til Varanasi. Det viste seg å være umulig. Den eneste måten å finne fred på måtte være å hvile i det. Og så drastisk var ikke guttene villige til å gå til verks. De satte seg heller ned og fordypet seg i sine bøker. Alle ville snakke med de hvite guttene, at de ikke snakket engelsk var ingen hindring. De 7 timene i vente på toget tilbrang Karl og Lasse med en veldig veldig engasjert og vennlig guttegjeng. Den harde kjernen ble hos dem hele tiden, mens resten av gjengen var i stadig utskiftning.

Da tiden var kommet for at det velsignede toget skulle skille dem fra de supervennlige inderne, begynte Karl og Lasse nesten å gråte. De forhørte seg rundt på togstasjonen hvilken perrong toget stoppet på, og heldigvis visste alle råd. Halvparten sa perrong 1 og resten nr 2. De ble nødt til å ta en råsjans på inderen som så mest seriøs ut, og slik kom menneskekjennerene seg ombord på toget til Bernaes.


Hva har Karl og Lasse lært?

- Alltid, alltid, alltid ha nok penger på deg.
- Indere er innmari hjelpsomme og irriterende.

1 skritt frem og 3 tilbake

Mens guttene forble i pastorens veldedige varetekt grodde de seg hver sin skjeggstil og had the time of their lives. Lasse manet frem et stusselig helskjegg, mens Karl friserte frem en velpleid smultring til å matche den svette singleten sin. Det harde smultring-image kom til å komme godt med den neste dagen.

Det skulle egentlig være et fredelig oppdrag. Den nepalesiske kirkegjengen hadde splittet opp i tre grupper for å hjelpe gatebarn, men idyllen ble brått brutt før den var begynt. Krøplingen i Karl sin gruppe lurte på hvorfor mannen i mini-van-bussen konsekvent gav passasjerene for lite vekslepenger. Mini-van-mannen svarte at han ikke hadde nok vekslepenger og at det tross alt bare var snakk om en ynkelig rupi. ”Det handler om prinsipp”, sier krøplingen og ragnaroket var i gang. Den opphetede diskusjonen fortsatte til gruppen skulle av. Den prinsippfaste krøplingen tok fram en notisblokk og noterte ned nummeret på mini-vanen. Det var som å kaste rent natrium i vann. Diskusjonen eksploderte og mini-van-mennene stormet ut av vanen. Et femtitalls nepalesere samlet seg rundt dem for å se og si sitt om situasjonen. Van-the-man begynte å dytte krøplingen på beste pre-slosskamp vis.. Krøplingen stod bom fast på sitt, og viste ingen frykt der han stod, et hode midre enn Van-the-man, og kjempet tappert med å holde seg på krykkene med kvestede benet dinglene. Midt oppe i det hele står Karl med kameraet på rygg, for å ha begge hendene frie og tenker: ”Tiss...” Flere av jentene er nå i gang med taktisk hyling. Van-the-man, med alle van-kompisene i ryggen, tar tak i kragen på krøplingen med venste neve og knytter høyre. ”OK, der går grensen”. Jatin og nordmannen tenker likt, sklir inn og starter en håndfast fredsmeklingsprosess. Etter iherdig innsats får de skilt de to kranglefantene, og resten av mennene fra vanen bidrar med å dra en noe motvillig Van-the-man tilbake i vanen. Krøplingen, som mente at det strengt tatt ikke var nødvendig å skille dem, blir nødt til å ta et par runder for å roe seg ned, før de fortsetter sin jakt på gatebarn.


Neste morgen ble guttene atter en gang vekket av den livlige trafikken på inn- og utsiden av leiligheten. ”Did any of the dogs disturb your rest?”, spurte pastoren, som han gjorde hver morgen. Da det ikke var strøm ble det heller ingen processed cheese toast, noe som gjorde at Karl måtte ty til store mengder cheeze balls for å døyve sin ostetørst. Cheeze Balls er forresten også en viktig del av sermonien rundt nedtegnelsen av de reisenes begivenheter. Resten av dagen gikk med til å fortsette med å rydde til en lekeplass for kidza utenfor senteret. Guttene gikk til verks med stor iver. De ruddet plassen for både stein og søppel, og de så at det var godt. Men guttenes innsats falt på stengrunn da den nepalesiske problemløsningen satte inn. Hvor skulle søppelet gjøre aav seg selv? Motvillig og protesterende begynte guttene å spre søppelet utover igjen for så å dekke til med steinene de hadde plukket opp. Prosjektet tok dem to nepalesiske arbeidsdager og sluttproduktet var ikke mye ulikt utgangspunktet.

                              Cheeze Balls makes your fingers glow

                              Husmor Lasse lager armè riddere

For å slukke sorgen tydde guttene til Counter-Strike 1.6 på en nepalesisk gaming café. Der ble de raskt stjerner, Karl pga sine 1337-HS-skillz og Lasse pga sine USP-massakre.Det mest episke øyeblikket var uten tvil da Lasse sin mus hengte seg opp på de_dust. Alle var døde utenom den nå pasifistike Lasse og den ubestridte nepalesiske Grand Masteren. Men Lasse hadde bomben og måtte ty til enterknappen for å plante. Bomben var lagt, men slaget trolig tapt, da Lasse trengte en tredje hånd for å skyte sikte og gå på samme tid. "Taking fire, need assistance!", ropte Lasse. Plutselig kom en hjelpende hønd smygende under Lasses glatte armhule. "You take the point", smilte Karl og blunket. Skuddene fra CT'ens colt suste rundt hodene deres, men deres sjeler var i dyp symbiose, og ingen ord trengte å bli utvekslet. Lasse gikk ut fra skjul, rettet USP-løpet mot CT'ens følelseskalde ansikt, og Karls nådeløse hamring på enterknappen var allerede igang. "Boom headshot! Tourists win!"

                                             Yes, they do..

Med både magasin og mager tomme, bestemte guttene seg for å dra på den sagnomsuste pizzeriaen Fire and Ice. De inviterte med seg sin gode venn Raoul, og i beste nepalesiske folkeskikk skulle de betale for hele måltidet. Du trenger ikke betale noe, overbeviste de Raoul som var en av lederne på kvinnesenteret. Da de ankom restauranten så de at prisene var noe stive, men denne kvelden skulle det ikke spares på noe. De hadde hatt et kulinarisk måltid med både pizza og dessert, da Lasse begynte å regne på hvor mye det ville koste. Regnestykket gikk ikke opp, og han spurte da forsiktig om ikke Karl hadde tatt med seg bankkortet. Karl trakk da pusten inn gjennom sammenbitte tenner og svarte: "Eg gadd isje." Skamfulle henvendte de seg så til Raoul, som heller ikke hadde penger på seg, siden guttene selvfølgelig skulle betale. Karl og Raoul hoppet i en Taxi for å hente kort, mens Lasse var tvunget til å sitte igjen som garantist for en ubetalt regning. Leiligheten var kullsvart, en kunne ikke se hånda foran seg. Men Karl, på grunn av sin eksepsjonelle meteriellkontroll, fant kortet på sekunder og sprinted tilbake til taxien for å løse Lasse fra hans lenker av ild og is. Vel fremme ble Lasse løslatt, og guttene hadde enda en pinlig pengemangelsmell å se tilbake på.

Hva har Karl og Lasse lært?'
- Alltid, Alltid ha mye penger på deg.
- En dårlig løsning kan være verre en ingen løsning.

Spirals

Guess who's back? Back again?

Kara hadde returnert til Pokhara, og lagt fjellene bak seg. For å bevise at de ikke var så fattige som de tilsynelatende var, insisterte de på å betale middagen jentene inviterte dem ut på. Dette overbeviste jentene på ingen måte, og kun etter heftige protester gikk forslget igjennom hos jentene som fortsatt tror at guttene er fattiglapper. Det ble et tåretørt farvel, og Karl og Lasse fòr tilbake til die Haupstadt.

Bussturen tok evig lengre tid enn den burde. Lasse leste lenge i sin bok, og Karl gjorde sport i å observere folk i Death Note t-skjorter i den seigtflytende køen. Vel fremme lette de febrilsk etter en Cyber Café med strøm for å finne nr. til den ærverdige Reverend Brian, et nummer som de egentlig allerede hadde. Men de fant, ringte og møtte Pastoren som innlosjerte dem på et senter som hjalp trafikerte kvinner. Noe guttene godt kunne forstå siden de også slet med den nepalesiske trafikken og flåsete spøker. Oppriktig talt var senteret et veldig bra tiltak som ikke bare hjalp kvinner ut, men ga dem egne ben å stå på gjennom matopplæring, syklasser, engelsktimer etc. Her bodde Karl og Lasse de neste 10 dagene i en leilighet som var åpen for både prest, lekmann, colatyver og kakkerlakker. Dette var kjøkken for caféen, barnehage, vaskerom og toalett for noen som la igjen noen mektige flytere ved jevne mellomrom. Allerede den første dagen ble de (les Lasse) vekket tidlig av hamring på døren fra ivrige kvinner fra MoMo caféen. Den stadige trafikken gjorde at guttene aldri låste døren da de forlot hjemmet, men heller lot den bokstavlig talt stå åpen for enhver som hadde et spontant ønske om å utnytte leiligheten.

                          Lasse lærer nepalesiske kvinner om skam

Over de neste dagene hjalp de til med alt fra gateevangelisering til sortering av papirer, spiralpermer og mapper (etter utseende), flytting, engelsk- og PC-undervisning, gatebarnfotball og mer. I engelskundervisningen gjorde en noe liberal engelskuttale at gryte ble til fis (pot – fart) og skip til slurp (ship - sip). Fotball med gatebarn ble spilt på en heller ujevn bane med små mål. Barna var intense og når man endelig fikk ballen ble en omringet av over 9000 sparkende ben. Sparkene var verken harde eller målrettede, men det var nok til å miste både ball og forstand. Da kampen var avsluttet hadde fortsatt ingen stukket av med draktene, selv om noen prøvde. De ble så delt ut gode ord og varme måltid.

                                   Zerlingfotball, kekekekekekekekeke

                              Ingen av de flotte draktene forsvant

Hva har Karl og Lasse lært?
- Utenfor turistområdet blir man ikke overpriset
- Spiralmapper legges for seg selv

The suffering pt. 3: Steaming baths and crossing paths

De var sultne, men hadde ennå stoltheten i behold. De hadde nemlig ennå ikke tigget penger av andre. Og sakte men sikkert begynte tsjekkerens magiske dråper å revitalisere økonomien. Nå var de fri fra det usaklig dyre flaskevannet. Men til Lasses store fortvilelse endte de denne kvelden opp rundt samme bord som et visst sveitsisk ektepar. For å stilne den pinlige stillheten, satte de igang et slag Uno. Mens Lasse latet som om ingenting har skjedd, slengte Karl kort etter kort på bordet. "You are a cheater!", beskyldte en av jente Karl. "You are a horse!!"*Edit*, skrek Karl tilbake og smalt neven i bordet så alle glassene veltet. Ingen beskyldte Karl for å jukse mer, selv om det er noe han til stadighet gjorde.

                                                    Jomfru i nød

Karl pusset tennene da han hørte et feminint skrik fra soverommet. Han stormet til unnsetning og fryktet det verste. På soverommet stod en desperat Lasse og fektet frebrilsk rundt seg med armene. "Det er noe stort og skummelt der inne". Det som ved første øyekast så ut som et flygende uhyre viste seg å være en grasiøs kjempemøll."Ikke slå ham, han er jo...søt." Karls beinharde fasade hadde for første gang smeltet. Han innså omfanget av hva han har sagt og begynte straks å mobbe femiklatten Benjamin for å gjenopprette fasaden. Svensken og amerikaneren hørte oppstyret og kom pilende. "What's this?", spurte de. Før guttene rakk å svare hadde jentene kastet seg ned på gulvet for å kjærtegne den søte kosemøllen, som etter gjentatte veggskallinger nå lå urørlig på gulvet.

"AAAAWW, lets take one million pictures pictures!", sa de til hverandre med lyse stemmer, oppsperrede øyne og nikkende hoder. "Dere får fortsette et annet sted. Jeg trenger skjønnhetssøvnen min.", furtet Lasse, før han trippet bort til sengekanten og klødde seg litt diskret der som testiklene burde vært. Fotoshooten fortsatte til langt på natt og jentene så ikke ut til å ha noen problemer med å purre guttene ut gang på gang for å la dem se den nye søte stillingen møllen lå i.

                                        The camera loves you, baby!

Natten ble mørk og grusom. Lynet tordnet og regnet pisket på blikktaket, som beltet til far på en dårlig dag. Det fantes likevel håp i guttenes sinn. De hadde lagt om reiseruten basert på et urgammelt sagn. Det fantes visstnok en varm hellig kilde et sted nord-øst for Ghandruk. I disse vidstrakte områdene bestemte de seg for å søke.

"Are you guys coming?""Just go, we'll catch up" Jentene tok guiden sin og gikk, mens de to kompisene gnidde søvnen ut av øynene. Jentene gikk så langsomt uansett. Det ville ta dem ca 4 minutter å ta dem igjen. Derfor tok de seg god tid før de satte avgårde.

"Høyre eller rett frem?" Lasse klør seg i hodet. "Den brede oppmerkede stien fortsetter egentlig rett fram, det er jo bare en liten ubrukt mongosti som går ned til høyre. Så jeg tror vi går rett fr..." "Høyre", brøler Karl. Bedre å ta en avgjørelse enn å stå her å nøle. Beslutningsvegring er for bleikfeite og pasifister. Om beslutningen er god eller ei er uvesentlig. Guttene kjemper seg nedover den bratte stien, for å ende opp ved et lite kraftverk. "Crap", sier Lasse. "Drittsekk", sier Karl. "Hvorfor ledet du oss inn på ville veier, Lassie?" "Men... Det var ikke..." "Vi snur", avbryter Karl. De klatret opp igjen åssiden. Da de endelig var tilbake på stien, stod solen allerede høyt på himmelen. Herfra begynte de å jogge, slik at jentene ikke skulle forstå at de hadde bæsjet på draget. Det tok dem ikke lang tid å nå jentene som hadde stagnert helt på grunn av noe nytt og søtt å ta bilde av.

                                                     Støtt noe søtt

                            Nepals nasjonalleker: Gjørme og vann

Til lønsj bestilte guttene seg en meget god tomatsuppe. Deretter gikk de igang med å dumpe et halvt kilo med gamle loffsmuler i suppen for å dekke næringsbehovet. Ikke en smule kunne gå til spille i disse tider. "Nom Nom, den smaker greit,", sa Lasse ettertenksomt "men den kunne trengt litt mer brødsmuler." Men han greide seg, for herfra var det bare to timers gange til den varme kilden ifølge jentegjengens guide.

                   Tar man først et kilo smuler, og en teskje med farin.

;                                     We need more bread in the soup!!

Det viste seg at ikke hele gjengen skulle være med sørover. Australieren og den kjekke tsjekkeren skulle videre til Annapurna Base Camp (ABC), en 9-dagers tur. "Jeg er ikke så flink med farvel" kommer det spakt fra Lasse. Øynene hans er blanke. Likevel får de både sagt farvel og skilt lag. Dermed er det bare finsk-svensken, norsk-finsken, kina-amerikaneren og figgisen som velter seg ned bakkene mot de varme kildene.

Vannet var deilig og forfriskende. Vanligvis tok han seg ikke tid til denslags luksus, men i dag hadde han tid. Han slapp å lete etter mat. Han ruslet glad og fornøyd tilbake til palasset sitt. Palasset bestod egentlig bare av noen blikkplater og noen bambusstokker. Det var ikke rare greiene men det var hjemmet til han og hans lille prinsesse, og det gjorde det til et lite palass. Med ett syntes han han hørte hulking. Han satte opp farten og steg inn døren. ”Men kjære søster, hva er galt?” Der satt Bibeks lillesøster med en håndfull ris i et hjørne og skalv. ”De tok alt... alt i sammen. De sa så mye forferdelig. Jeg turde ikke stanse dem”, hikstet hun. Abysmal og hans sleske kompanjonger hadde stjålet alt maten. Nå stod på bar bakke. Kampen for tilværelsen var igang igjen. Han stormet ut døren.

                                               Cola-brus og rød arm

“First man to the mill!”, hyler Karl og stuper ut i kilden. ”Guuu så deiligt det var med en dusj!”, sier Lasse fornøyd. ”Jag kommer aldri til at förlat den här platsen!”, sier svensken på svensk. Men hun blir nødt til å spise sin hatt, fordi dehydrasjonen tar overhånd, og drikke var ikke tilgjengelig ved kilden. De tumler tilbake til hotellet svimlende og svevende og får i seg væsk og næring. Og mens alle andre kildebadere gir seg for kvelden, utstyrer gruppen seg med cola-brus og hodelykter og setter nok en gang kursen mot kildene. Der de i fred og mak kan nyte sine leskende leskedrikker og dampende bad. Men det blir hverken fred eller mak på de gangsperrede kroppene.

;                                 Supermøll (190hp) Attacks: Head Butt

En Himalayansk Supermøll svever over landskapet. Den ser det lystige laget, og bestemmer seg for å bli med. Det hodet ser ut som en kjempegod landingsplass, tenkte møllen, og lander elegant på svenskens hode. ”Kolla pojkar, den tycker om meg!”, utbryter svensken. Mens Karl prøver å knipse noen foto, og Lasse dykker under, bailer møllen og fortsetter operasjon Intens Hodelanding. Men møllen er ikke den eneste aktøren. Snart flyr svermer av flaggermus over hodene til de badende, på jakt etter både møll og mygg. Mmm, jeg elsker supermøll, tenker flaggermusen.

;                                         Ja, de fløy så nært

”Vi har vært flinke” , sier Karl og klapper Lasse på skulderen og ber ham om å holde kjeft. ”Vi har spart inn underskuddet og kan leve normalt igjen”. ”Vi har kanskje penger, but the time is button , som de sier på engelsk”, sukker Lasse og sparker en stein utfor skrenten. ”Det hadde vært veldig morsomt om de steinene traff et lite uskyldig lam, Lasse”, sa Karl tørt. Nayapul var nå time unna og så god tid hadde de ikke. De hadde sprunget fra jentene i håp om å nå transporten de hadde bestilt, men den var selvfølgelig bestilt før de hadde planlagt å gå den lange omveien om kildene. Lønsj blir det ikke, de hadde råd, men ikke tid. ”Løp!”, stotrer Karl mellom åndedragene.

Sulten gnager, men bena bare fortsetter å gå. Hvor han skal finne mat aner han ikke, men å gå føles bedre enn å bare stå der. Han ville ikke oppsøke Abysmal. Risen var tapt, Abysmal var farlig og Bibek var ikke dum. Oppe i fjellsiden så han plutselig to skikkelser. Han satte opp tempoet. Kanskje redningen var nær. De ser ut til å ha det travelt. De to turistene nærmer seg raskt på stien over. Med ett senker de tempoet. Den ene sier noe og prikker den andre på skulderen. De har sett meg. Plutselig kommer det noe fallende ned fjellsiden. Det er mat. Bibek strekker seg ut mot den fallende mannaen med et lettet smil om munnen.

”Ah, endelig, Nayapul!”, Lasse faller ned på kne. ”Jeg er så glad det er over." "Ja hvorfor er det alltid vi som må lide?", spør Karl, uten helt å vite hvem han retter spørsmålet til. "Ja nå har vi sultet og strevd, og sikkert tatt av flere kilo magefett." De løsner magebeltet. "Ja vi har virkelig hatt det fælt. Det er faktisk synd på oss." De to kameratene legger seg ned på ryggen i det fuktige gresset og strekker ut armene.

Et annet sted oppe i fjellene ligger en annen gutteskikkelse på ryggen. Han bryr seg ikke om å vifte vekk fluene fra fuglebrystet sitt. Han stirrer tomt opp mot himmelen. En liten strøm av blod renner ned mot elven, som frakter det til den hellige Ganges der fromme pilegrimer bader i det.

The Suffering pt 2: Friends in high places

I Nepal er ordet for ris og mat det samme. I så henseende gikk det stort sett i plain mat denne tiden. Skjegget vokste og magen avtok, men turen fortsatte dypere og dypere inn mot stedet hvor jord og himmel er på sitt nærmeste.

Solen hadde enda ikke gjort sitt bekjentskap da Lasse og Karl startet turen mot Gohrepani. "500 meter stigning, 850 m i luftlinje. Det kan bli en utfordring", sa Lasse ettertenksomt. For første gang syntes Karl han kunne høre en viss pessimisme i Lasses stemme. "Pakning på. Sett i marsj", glefset Karl. Dette var ikke tiden for å være svak. Etter en liten times vandring kom et polsk par med guide og sherpaer traskende forbi. Lasse slås av ironien ved at det er polakkene som har bærere. "De har sikker spist frokost" mumlet Karl uten forsøk på å skjule bitterheten i stemmen.

Neseblødninger er bare en av tingene som fremprovoseres av lite søvn, lite mat, tynn luft og tøff stigning.

Bibek viftet vekk fluene fra fuglebrystet sitt. Han var godt fornøyd med dagens fangst. Den gnurende usikkerheten som hadde fulgt han hver dag de siste ukene var nå borte takket være et svetsisk ektepar. De 15 kiloene med ris var mer enn nok til å holde ham og søsteren i live de neste to ukene. Kanskje ting vil gå seg til likevel.

Ved etter ettermiddagstider ankom guttene Ghorepani ved foten av den berømte Poon Hill. De fant seg til rette på et noe shabby gjestehus, som var det eneste guttene hadde råd til med sitt stramme budsjett. Men eieren var gjestfri og gavmild så lenge han fikk sine sju glass med risvin om kvelden. De slapp til og med å betale for den kalde dusjen de fikk.

Nordmennene var ikke det eneste klientellet. I gjestehuset bodde det også tre nydelige jenter, og en kjekk tjekker. Jentegjengen var sammensatt med innslag fra hele den vidstrakte verden. En från det fjällhöga nord, en fra den nye verden, men bosatt i midtens rike, og en fra Nedenunder. Sammen fant de raskt tonen over et slag casino. Lasse med sine slibrige språkkunnskaper sjarmerte jentene i senk. Det sammen kan ikke sies om vår kjære mr. Nevland, som bare var opptatt av å vinne kortspillet. Etter å ha utvekslet god natt på samtlige språk gikk de hver til sitt og tok kvelden.

                                                   Klientellet

"Jeg ser lys der oppe. Vi må løpe!" Jentene var allerede godt i gang, da guttene stod parat i mørket utenfor gjestehuset. "Jeg klarer ikke dette tempoet lenger" stotret Lasse, mens han kjente kreftene ebbet ut av ham for hvert åndedrag i den tynne luften. "Fortsett uten meg!" Karl satte opp farten, uten noen bekymringer, og forsvant rundt svingen. Men da de første solstrålene endelig tittet over fjellene var både gutter og jenter oppe på 3200m og kikket ut over en noe overskyet fjellkjede fra den mektige Poon Hill. "Jaja, vi kan jo late som om det ser fint ut", prøvde Lasse litt rekonsiliderende. Med dette ble sulten glemt en stakket stund i møte med den imaginært vakre naturen. Og da den kjekke tjekkeren ga guttene noen magiske dråper som kunne gjøre urent vann rent, ante guttene et glimt av håp på den finansielle horisonten.


Det var varmt. Salan så varmt. Lasse flekket av seg buksa midt på stien. "Enjoying the view!?", skrek han til de forbipasserende. "Well are 'ya!?" Det sveitsiske ekteparet slår øynene i bakken og haster forbi. Det er sant som Sigvart Dagsland sier: Folk som mangler mat, de blir som dyr, konstaterer Karl i sitt stille sinn. De trasker videre, og guttene gjør alt de kan for å holde den mette fasaden oppe. Lasse virker tydelig berørt av sitt tidligere utbrudd. Karl klapper ham på skulderen og ber ham om å holde kjeft. Da de ankom lunsjstedet kaster de seg over menyen. "Så mye godt" gnåler Lasse. "Så mye dyrt", svarer Karl. Servitøren kommer bort. "Garlic soup, please" "Okay two garlic soups then" "No no", sukker Lasse. "One Garlic soup, two spoons please"

                                          Den mette fasaden

The Suffering pt. 1: There are no Minibanks in the mountains

En kritikerrost novelle i tre deler basert på en sann historie

"Vi trenger kart!", gneldret Karl, som alltid var like fanatisk opptatt av å vite hvor han var. "Stiene er nok idiotsikkert merket.", sa Lasse med trykk på idiot. Guttene hadde allerede pakket sekkene og forlagt de ikke trengte. Sjåføren kikket utålmodig på klokken, men viste ingen tegn til utålmodighet i trafikken, der han etter et kjapt kartkjøp kjørte behersket opp mot fjellene til lyden av Eagles. Halvfinsken sang hjertelig av full hals, og den morgengretne nord-jærbuen ga til slutt motvillig etter for allsangens lystige toner. Da nordmenne ankom Nayapul hadde de ingen anelse hvilken vei de skal gå eller hva de hadde i vente. Det hadde heller ikke lille Bibek.



Bibek så opp mot himmelen. Nok en dag, nok en kamp for tilværelsen. Hva klokken var, visste han ikke. Det hadde heller ikke noen betydning. Dagen startet med soloppgang, og endte med solnedgang. Det er ingenting han skal nå, utenom å holde seg i livet. Etter at moren ikke orket mer, hadde faren reist til Kathmandu for å finne lykken. En lykke som ikke var tiltenkt Bibek eller hans yngre søster.

                                               Idyllisk lunch

Det var allerede ettermiddag da Karl og Lasse nådde Tikedhunga. Turen skulle bare ta 4 timer, men nytelsessyke som de var hadde de tatt seg en lang, deilig lunsj ved elvebredden. Da kvelden kom og sulten gnaget, fortærte de nok et måltid. Middagen var dyr, syntes Karl. Naturligvis ikke dyr etter en norsk standard, men relativt dyr sett med nepalesiske øyne. "Men Karl, klart maten er dyr. Det finnes inegn bilvei og alt må transporteres med muldyr eller bærere.", sa Lasse med en forklarende tone. Litt molefunken blar Karl opp pengebunken og betaler for maten. "Jeg blir nok nødt til å låne litt penger av deg, Lasse. Med disse prisene har jeg knapt nok penger for halve turen.", gryntet han ned i bordet. "Haha, veldig morsomt, Karl. Du vet at du har alle pengene." De så på hverandre. Lasse lette febrilsk etter et lite glimt i kompanjongens øyne. "Det er ingen minibanker i fjellet.", sa Karl.

               Om bare Lasse og Karl òg kunne leve av død hud

Kara i Pokhara

Mørket lå enda tungt over Chitwans frodige jungel, da gutta atter en gang stod opp. Sammen med guiden Turk fòr de ut på en uhyre spennende fuglekikking. De så noen fugler og Karl var i ekstase. De åt så frokost og pakket, noe de burde gjort kvelden før, men som de ikke gjorde, siden sjåføren de ikke husker navnet på allerede hadde ventet utfor hotellet 2 dager og kunne vente en time til.

Etter nok en grisete kjøretur med mye tuting og forbikjøringer(hvor veiaggresjonen kommer fra aner ingen) nådde de byen Pokhara ved foten av Himalayen. De sjekket inn på Base Camp Resort, før de etterlot sjåføren de ikke husker navnet på uten hverken en krone eller rupi i tips.

                                 Just another forbikjøring

Den kvelden led Lasse av hjemlengsel og trengte litt ekstra oppmerksomhet. Noe Karl enset, og inviterte ham ut på candlelight dinner for to. (Ettersom strømmen var borte vekk) Hjemmet som det refereres til er ikke Lasses verdslige hjem, men han andre hjem i Japan. Og siden Kinesere og Japser bare er different wrapping, falt naturligvis valget på en kinarestaurant. Etter en kikk på kinesiske tegn, følte lasse seg straks bedre. Det ene førte til det andre, og før de visste ordet av det endre de opp på internettkafé. Her fikk de utløp for sine sosiale nettrengsler. Etter en tilfredsstillende stund på Facebook kikket Lasse seg dorskt over skulderen. Der satt kafébestyreren og var forferdelig forviten på om jentungen han chattet med hadde sett hanen hans kvelden i forveien. Om hun hadde, eller ei, forblir et mysterium, for gutta følte seg med ett svært trøtte og stupte til sengs.

                                      Romantisk middag for to

Hva har Karl og Lasse lært?

- Chitwan har et rikt fugleliv
- Det går fire biler i bredden