The Suffering pt. 1: There are no Minibanks in the mountains

En kritikerrost novelle i tre deler basert på en sann historie

"Vi trenger kart!", gneldret Karl, som alltid var like fanatisk opptatt av å vite hvor han var. "Stiene er nok idiotsikkert merket.", sa Lasse med trykk på idiot. Guttene hadde allerede pakket sekkene og forlagt de ikke trengte. Sjåføren kikket utålmodig på klokken, men viste ingen tegn til utålmodighet i trafikken, der han etter et kjapt kartkjøp kjørte behersket opp mot fjellene til lyden av Eagles. Halvfinsken sang hjertelig av full hals, og den morgengretne nord-jærbuen ga til slutt motvillig etter for allsangens lystige toner. Da nordmenne ankom Nayapul hadde de ingen anelse hvilken vei de skal gå eller hva de hadde i vente. Det hadde heller ikke lille Bibek.



Bibek så opp mot himmelen. Nok en dag, nok en kamp for tilværelsen. Hva klokken var, visste han ikke. Det hadde heller ikke noen betydning. Dagen startet med soloppgang, og endte med solnedgang. Det er ingenting han skal nå, utenom å holde seg i livet. Etter at moren ikke orket mer, hadde faren reist til Kathmandu for å finne lykken. En lykke som ikke var tiltenkt Bibek eller hans yngre søster.

                                               Idyllisk lunch

Det var allerede ettermiddag da Karl og Lasse nådde Tikedhunga. Turen skulle bare ta 4 timer, men nytelsessyke som de var hadde de tatt seg en lang, deilig lunsj ved elvebredden. Da kvelden kom og sulten gnaget, fortærte de nok et måltid. Middagen var dyr, syntes Karl. Naturligvis ikke dyr etter en norsk standard, men relativt dyr sett med nepalesiske øyne. "Men Karl, klart maten er dyr. Det finnes inegn bilvei og alt må transporteres med muldyr eller bærere.", sa Lasse med en forklarende tone. Litt molefunken blar Karl opp pengebunken og betaler for maten. "Jeg blir nok nødt til å låne litt penger av deg, Lasse. Med disse prisene har jeg knapt nok penger for halve turen.", gryntet han ned i bordet. "Haha, veldig morsomt, Karl. Du vet at du har alle pengene." De så på hverandre. Lasse lette febrilsk etter et lite glimt i kompanjongens øyne. "Det er ingen minibanker i fjellet.", sa Karl.

               Om bare Lasse og Karl òg kunne leve av død hud