The Suffering pt 2: Friends in high places

I Nepal er ordet for ris og mat det samme. I så henseende gikk det stort sett i plain mat denne tiden. Skjegget vokste og magen avtok, men turen fortsatte dypere og dypere inn mot stedet hvor jord og himmel er på sitt nærmeste.

Solen hadde enda ikke gjort sitt bekjentskap da Lasse og Karl startet turen mot Gohrepani. "500 meter stigning, 850 m i luftlinje. Det kan bli en utfordring", sa Lasse ettertenksomt. For første gang syntes Karl han kunne høre en viss pessimisme i Lasses stemme. "Pakning på. Sett i marsj", glefset Karl. Dette var ikke tiden for å være svak. Etter en liten times vandring kom et polsk par med guide og sherpaer traskende forbi. Lasse slås av ironien ved at det er polakkene som har bærere. "De har sikker spist frokost" mumlet Karl uten forsøk på å skjule bitterheten i stemmen.

Neseblødninger er bare en av tingene som fremprovoseres av lite søvn, lite mat, tynn luft og tøff stigning.

Bibek viftet vekk fluene fra fuglebrystet sitt. Han var godt fornøyd med dagens fangst. Den gnurende usikkerheten som hadde fulgt han hver dag de siste ukene var nå borte takket være et svetsisk ektepar. De 15 kiloene med ris var mer enn nok til å holde ham og søsteren i live de neste to ukene. Kanskje ting vil gå seg til likevel.

Ved etter ettermiddagstider ankom guttene Ghorepani ved foten av den berømte Poon Hill. De fant seg til rette på et noe shabby gjestehus, som var det eneste guttene hadde råd til med sitt stramme budsjett. Men eieren var gjestfri og gavmild så lenge han fikk sine sju glass med risvin om kvelden. De slapp til og med å betale for den kalde dusjen de fikk.

Nordmennene var ikke det eneste klientellet. I gjestehuset bodde det også tre nydelige jenter, og en kjekk tjekker. Jentegjengen var sammensatt med innslag fra hele den vidstrakte verden. En från det fjällhöga nord, en fra den nye verden, men bosatt i midtens rike, og en fra Nedenunder. Sammen fant de raskt tonen over et slag casino. Lasse med sine slibrige språkkunnskaper sjarmerte jentene i senk. Det sammen kan ikke sies om vår kjære mr. Nevland, som bare var opptatt av å vinne kortspillet. Etter å ha utvekslet god natt på samtlige språk gikk de hver til sitt og tok kvelden.

                                                   Klientellet

"Jeg ser lys der oppe. Vi må løpe!" Jentene var allerede godt i gang, da guttene stod parat i mørket utenfor gjestehuset. "Jeg klarer ikke dette tempoet lenger" stotret Lasse, mens han kjente kreftene ebbet ut av ham for hvert åndedrag i den tynne luften. "Fortsett uten meg!" Karl satte opp farten, uten noen bekymringer, og forsvant rundt svingen. Men da de første solstrålene endelig tittet over fjellene var både gutter og jenter oppe på 3200m og kikket ut over en noe overskyet fjellkjede fra den mektige Poon Hill. "Jaja, vi kan jo late som om det ser fint ut", prøvde Lasse litt rekonsiliderende. Med dette ble sulten glemt en stakket stund i møte med den imaginært vakre naturen. Og da den kjekke tjekkeren ga guttene noen magiske dråper som kunne gjøre urent vann rent, ante guttene et glimt av håp på den finansielle horisonten.


Det var varmt. Salan så varmt. Lasse flekket av seg buksa midt på stien. "Enjoying the view!?", skrek han til de forbipasserende. "Well are 'ya!?" Det sveitsiske ekteparet slår øynene i bakken og haster forbi. Det er sant som Sigvart Dagsland sier: Folk som mangler mat, de blir som dyr, konstaterer Karl i sitt stille sinn. De trasker videre, og guttene gjør alt de kan for å holde den mette fasaden oppe. Lasse virker tydelig berørt av sitt tidligere utbrudd. Karl klapper ham på skulderen og ber ham om å holde kjeft. Da de ankom lunsjstedet kaster de seg over menyen. "Så mye godt" gnåler Lasse. "Så mye dyrt", svarer Karl. Servitøren kommer bort. "Garlic soup, please" "Okay two garlic soups then" "No no", sukker Lasse. "One Garlic soup, two spoons please"

                                          Den mette fasaden