The suffering pt. 3: Steaming baths and crossing paths

De var sultne, men hadde ennå stoltheten i behold. De hadde nemlig ennå ikke tigget penger av andre. Og sakte men sikkert begynte tsjekkerens magiske dråper å revitalisere økonomien. Nå var de fri fra det usaklig dyre flaskevannet. Men til Lasses store fortvilelse endte de denne kvelden opp rundt samme bord som et visst sveitsisk ektepar. For å stilne den pinlige stillheten, satte de igang et slag Uno. Mens Lasse latet som om ingenting har skjedd, slengte Karl kort etter kort på bordet. "You are a cheater!", beskyldte en av jente Karl. "You are a horse!!"*Edit*, skrek Karl tilbake og smalt neven i bordet så alle glassene veltet. Ingen beskyldte Karl for å jukse mer, selv om det er noe han til stadighet gjorde.

                                                    Jomfru i nød

Karl pusset tennene da han hørte et feminint skrik fra soverommet. Han stormet til unnsetning og fryktet det verste. På soverommet stod en desperat Lasse og fektet frebrilsk rundt seg med armene. "Det er noe stort og skummelt der inne". Det som ved første øyekast så ut som et flygende uhyre viste seg å være en grasiøs kjempemøll."Ikke slå ham, han er jo...søt." Karls beinharde fasade hadde for første gang smeltet. Han innså omfanget av hva han har sagt og begynte straks å mobbe femiklatten Benjamin for å gjenopprette fasaden. Svensken og amerikaneren hørte oppstyret og kom pilende. "What's this?", spurte de. Før guttene rakk å svare hadde jentene kastet seg ned på gulvet for å kjærtegne den søte kosemøllen, som etter gjentatte veggskallinger nå lå urørlig på gulvet.

"AAAAWW, lets take one million pictures pictures!", sa de til hverandre med lyse stemmer, oppsperrede øyne og nikkende hoder. "Dere får fortsette et annet sted. Jeg trenger skjønnhetssøvnen min.", furtet Lasse, før han trippet bort til sengekanten og klødde seg litt diskret der som testiklene burde vært. Fotoshooten fortsatte til langt på natt og jentene så ikke ut til å ha noen problemer med å purre guttene ut gang på gang for å la dem se den nye søte stillingen møllen lå i.

                                        The camera loves you, baby!

Natten ble mørk og grusom. Lynet tordnet og regnet pisket på blikktaket, som beltet til far på en dårlig dag. Det fantes likevel håp i guttenes sinn. De hadde lagt om reiseruten basert på et urgammelt sagn. Det fantes visstnok en varm hellig kilde et sted nord-øst for Ghandruk. I disse vidstrakte områdene bestemte de seg for å søke.

"Are you guys coming?""Just go, we'll catch up" Jentene tok guiden sin og gikk, mens de to kompisene gnidde søvnen ut av øynene. Jentene gikk så langsomt uansett. Det ville ta dem ca 4 minutter å ta dem igjen. Derfor tok de seg god tid før de satte avgårde.

"Høyre eller rett frem?" Lasse klør seg i hodet. "Den brede oppmerkede stien fortsetter egentlig rett fram, det er jo bare en liten ubrukt mongosti som går ned til høyre. Så jeg tror vi går rett fr..." "Høyre", brøler Karl. Bedre å ta en avgjørelse enn å stå her å nøle. Beslutningsvegring er for bleikfeite og pasifister. Om beslutningen er god eller ei er uvesentlig. Guttene kjemper seg nedover den bratte stien, for å ende opp ved et lite kraftverk. "Crap", sier Lasse. "Drittsekk", sier Karl. "Hvorfor ledet du oss inn på ville veier, Lassie?" "Men... Det var ikke..." "Vi snur", avbryter Karl. De klatret opp igjen åssiden. Da de endelig var tilbake på stien, stod solen allerede høyt på himmelen. Herfra begynte de å jogge, slik at jentene ikke skulle forstå at de hadde bæsjet på draget. Det tok dem ikke lang tid å nå jentene som hadde stagnert helt på grunn av noe nytt og søtt å ta bilde av.

                                                     Støtt noe søtt

                            Nepals nasjonalleker: Gjørme og vann

Til lønsj bestilte guttene seg en meget god tomatsuppe. Deretter gikk de igang med å dumpe et halvt kilo med gamle loffsmuler i suppen for å dekke næringsbehovet. Ikke en smule kunne gå til spille i disse tider. "Nom Nom, den smaker greit,", sa Lasse ettertenksomt "men den kunne trengt litt mer brødsmuler." Men han greide seg, for herfra var det bare to timers gange til den varme kilden ifølge jentegjengens guide.

                   Tar man først et kilo smuler, og en teskje med farin.

;                                     We need more bread in the soup!!

Det viste seg at ikke hele gjengen skulle være med sørover. Australieren og den kjekke tsjekkeren skulle videre til Annapurna Base Camp (ABC), en 9-dagers tur. "Jeg er ikke så flink med farvel" kommer det spakt fra Lasse. Øynene hans er blanke. Likevel får de både sagt farvel og skilt lag. Dermed er det bare finsk-svensken, norsk-finsken, kina-amerikaneren og figgisen som velter seg ned bakkene mot de varme kildene.

Vannet var deilig og forfriskende. Vanligvis tok han seg ikke tid til denslags luksus, men i dag hadde han tid. Han slapp å lete etter mat. Han ruslet glad og fornøyd tilbake til palasset sitt. Palasset bestod egentlig bare av noen blikkplater og noen bambusstokker. Det var ikke rare greiene men det var hjemmet til han og hans lille prinsesse, og det gjorde det til et lite palass. Med ett syntes han han hørte hulking. Han satte opp farten og steg inn døren. ”Men kjære søster, hva er galt?” Der satt Bibeks lillesøster med en håndfull ris i et hjørne og skalv. ”De tok alt... alt i sammen. De sa så mye forferdelig. Jeg turde ikke stanse dem”, hikstet hun. Abysmal og hans sleske kompanjonger hadde stjålet alt maten. Nå stod på bar bakke. Kampen for tilværelsen var igang igjen. Han stormet ut døren.

                                               Cola-brus og rød arm

“First man to the mill!”, hyler Karl og stuper ut i kilden. ”Guuu så deiligt det var med en dusj!”, sier Lasse fornøyd. ”Jag kommer aldri til at förlat den här platsen!”, sier svensken på svensk. Men hun blir nødt til å spise sin hatt, fordi dehydrasjonen tar overhånd, og drikke var ikke tilgjengelig ved kilden. De tumler tilbake til hotellet svimlende og svevende og får i seg væsk og næring. Og mens alle andre kildebadere gir seg for kvelden, utstyrer gruppen seg med cola-brus og hodelykter og setter nok en gang kursen mot kildene. Der de i fred og mak kan nyte sine leskende leskedrikker og dampende bad. Men det blir hverken fred eller mak på de gangsperrede kroppene.

;                                 Supermøll (190hp) Attacks: Head Butt

En Himalayansk Supermøll svever over landskapet. Den ser det lystige laget, og bestemmer seg for å bli med. Det hodet ser ut som en kjempegod landingsplass, tenkte møllen, og lander elegant på svenskens hode. ”Kolla pojkar, den tycker om meg!”, utbryter svensken. Mens Karl prøver å knipse noen foto, og Lasse dykker under, bailer møllen og fortsetter operasjon Intens Hodelanding. Men møllen er ikke den eneste aktøren. Snart flyr svermer av flaggermus over hodene til de badende, på jakt etter både møll og mygg. Mmm, jeg elsker supermøll, tenker flaggermusen.

;                                         Ja, de fløy så nært

”Vi har vært flinke” , sier Karl og klapper Lasse på skulderen og ber ham om å holde kjeft. ”Vi har spart inn underskuddet og kan leve normalt igjen”. ”Vi har kanskje penger, but the time is button , som de sier på engelsk”, sukker Lasse og sparker en stein utfor skrenten. ”Det hadde vært veldig morsomt om de steinene traff et lite uskyldig lam, Lasse”, sa Karl tørt. Nayapul var nå time unna og så god tid hadde de ikke. De hadde sprunget fra jentene i håp om å nå transporten de hadde bestilt, men den var selvfølgelig bestilt før de hadde planlagt å gå den lange omveien om kildene. Lønsj blir det ikke, de hadde råd, men ikke tid. ”Løp!”, stotrer Karl mellom åndedragene.

Sulten gnager, men bena bare fortsetter å gå. Hvor han skal finne mat aner han ikke, men å gå føles bedre enn å bare stå der. Han ville ikke oppsøke Abysmal. Risen var tapt, Abysmal var farlig og Bibek var ikke dum. Oppe i fjellsiden så han plutselig to skikkelser. Han satte opp tempoet. Kanskje redningen var nær. De ser ut til å ha det travelt. De to turistene nærmer seg raskt på stien over. Med ett senker de tempoet. Den ene sier noe og prikker den andre på skulderen. De har sett meg. Plutselig kommer det noe fallende ned fjellsiden. Det er mat. Bibek strekker seg ut mot den fallende mannaen med et lettet smil om munnen.

”Ah, endelig, Nayapul!”, Lasse faller ned på kne. ”Jeg er så glad det er over." "Ja hvorfor er det alltid vi som må lide?", spør Karl, uten helt å vite hvem han retter spørsmålet til. "Ja nå har vi sultet og strevd, og sikkert tatt av flere kilo magefett." De løsner magebeltet. "Ja vi har virkelig hatt det fælt. Det er faktisk synd på oss." De to kameratene legger seg ned på ryggen i det fuktige gresset og strekker ut armene.

Et annet sted oppe i fjellene ligger en annen gutteskikkelse på ryggen. Han bryr seg ikke om å vifte vekk fluene fra fuglebrystet sitt. Han stirrer tomt opp mot himmelen. En liten strøm av blod renner ned mot elven, som frakter det til den hellige Ganges der fromme pilegrimer bader i det.