Karl og Lasses reisejournal: Hellig skittendom

Be advised! This update contains images of explicit male nudity!

Nede på stasjonen tidlig en morgen går begge guttene så freidig av. Mannen på stasjonen tilbyr dem en drosje. Tuk tuk tuk tuk. Drosjen står. Ganpati guesthouse er i et elendig strøk, du må gå 4 km fra veisperringen. Det er grådig dyrt, bli heller med til Sør-Varanasi. "Hold kjeft og kjør oss til Ganpati!", Krasse-Lasse var ikke i humør til å høre på auto-rickshawsjåførens falske profetier. De to guttene hadde vokst til bestemte unge fremadstormede menn. Etter å ha avslått sjåførens forsøk på å få ekstra betalt for parkering der han slapp dem av, satte karene kurs for Ganpati Guesthouse og Mir Ghat. En veldig hjelpsom venn, uten baktanker, henger seg straks på de unge mennene der de vandrer som levende målskiver med sine høytravende sekker.

Tissestoppere.(Ingen vil vel tisse i fleisen på de hellige gudene.)

Selv med Lasses krasse ord og Karls sårende sarkasme vil ikke deres nye venn gi seg. Selv ikke en omvei i feil retning klarer å riste ham av. Til nå har han faktisk sendt ungfolene i rett retning ved hver eneste sving, og han sverger at han bare vil hjelpe sine nye venner, uten noe salg eller lureri. Først da de ankom gaten før gjestehuset fikk pipen en annen lyd. Gatpani Guesthouse er kjempedyrt og farlig, og den utrolige utsikten over Ganges er helt grusom. Prøv heller nabogjestehuset Alka. De unge mennene fnyser så høyt opp i sky som de makter og sjekker inn på Ganpati. Utsikten over elven var stønnende nydelig og klimaanlegget fungerte.

Den grusomme utsikten

Videre denne dag gjorde de unge mennene et journalskippertak på flere tusen ord, før Karl hele ettermiddagen søkte hvileløst omkring Varanasis gater på leting etter et Indisk simkort. (som viste seg å være norskeid av mektige Telenor). Neste morgen krøp de unge mennene tidlig ut av køya for å treffe Jeremy Oltmann, også kalt Jai blandt venner. Jai var noe så spesielt som en skipbrudden amerikaner i Varanasi hvor han drev en liten business og guidete turer. Jai viste de unge hingstene sider av byen de aldri hadde sett før. De så byens mange sunkne skatter som muskuløse muslimske brytere, skjulte moskeer og brennende lik, samtidig som de fikk spennende fortellinger om byens liv og historie. De forlot Jai noen rupi fattigere, men en opplevelse rikere!

Finn en feil

Show me your body!

Now turn around

Give the camera what it wants

aaah yeah, thats it.

Etter en dyp samtale om de tyske sprog med en trivelig tyskerinne som led av durchfall på Brown Bread Bakery, bestemte de to oksene seg for en båttur på vakre mor Ganga. Benares skulle visstnok være et uforglemmelig syn fra elven på kveldstid. Karene hyret seg en nedprutet båttur fra en halvsjebelig elveulk. Rett før de gikk fra kai, smetter en smidig inder ombord. Litt merkelig syntes de unge mennene, men han skulle sikkert bare hjelpe med fortøyningen eller noe. Uten videre ettertanke setter de kurs for kremerignsstedet. Med de livlige bålene i horisonten på babord baug knipser Karl et skjebnesvangert bilde. Av respekt for de sørgende avstår han fra å ta flere bilder etterhvert som de nærmer seg. Den smidige inderen ber båtmannen om å ro enda nærmere kremeringsstedet, før han så eksploderer i kalkulert raseri over at de unge karene tok bilde av de flammende likbålene. Han truer dem med å rope på de sørgende og knuse kameraet hvis de ikke donerer en dugelig sum til tempelet. Han kunne selvfølgelig overlevere pengene selv. Karene reagerte med spiss aggresjon, før de med sine glatte sølvtunger overbeviste inderen om gull og grønne enger. Da de skulle av båten for sammen å gå bort til tempelet, slo Karl seg vrang over å ikke ha fått hele båtturen sin. Det var minst 45 min igjen av den. Med dette krevde de to kverulantene at båtmannen gav dem en vill ferd videre på Ganges. Inderen med den store empatien for de sørgende ble igjen på ghaten med et løfte om deres gjenkomst. Båtturen brukte turistene på å klekke ut en snedig plan.

Bildet!

Vel tilbake på landjorden splittet de unge mennene opp. Lasse fòr av sted for å finne ”penger”, mens Karl ble igjen hos de arme små inderne. Triksteren ante fare på ferde, og innså at planene hans hadde grunnstødt. Da Lasse kom tilbake med hotellassistanse var lurendreieren rømt skuta. Tross en uforglemmelig elvetokt betalte de båtmannen for båtferden.

For første gang på turen var Karl oppe fra bikka før Lasse. Han skulle bivåne plaskende indere i soloppgang. Late Lasse ville bare purke å sove videre. Så inspirert var Karl av elveplaskingen at så snart Lasse var på beina spratt de bekymringsløst ned Mir ghat for å rense sine kropper. Lasse valgte av hygieniske grunner å ikke rense helE kroppen. Mens inspirerte Karl foretrakk en full neddykket dåp. Han har aldri følt seg så ren og utrolig skitten på samme tid.