There are no minibanks in Hindustan

Tiden var kommet for å forlate Nepal. Hadde ikke guttene hatt et fastspikret tidspunkt de måtte være i Delhi og togene til Varanasi fullbookede, hadde de nok blitt lenger. Bussen gikk egentlig fra et annet sted, men lure som de var hadde de avtalt med bussjåføren at han skulle plukke dem opp på vei til startstedet. Bussen kom aldri, og guttene ble nødt til å bruke brorparten av de få nepalesiske snackspengene de hadde igjen for å ta taxi til et annet stopp. Her var det ca 1 million andre busser og de hadde ikke sjans til å finne riktig buss ettersom den bare kom til å stoppe på dette stoppet i 1 min. Heldigvis hadde de fortsatt nummeret til sjåføren. Uheldigvis kunne ikkje sjåføren engelsk. Heldigvis fant de en hjelpsom engelsktalende nepaleser som ringte og forklaret situasjonen. Han satte dem inn på en resturant, etter å ha avtalt med bussjåføren at de kom til å entre bussen fra denne resturanten. Den hjelpsomme nepaleseren gav resturanteieren nummeret til bussjåføren i tilfelle. Resturanteieren visste også hvilken buss det var, så alt skulle være på stell.

Bussen kom, og før guttene fikk gått ut døren var den kjørt. What’s this? Bussjåføren var tydeligvis en slibrig drittsekk. Billettene var jo allerede betalt, så hva vant han på å vente på passasjerene han hadde snakket med 5 ganger iløpet av dagen? Plutselig kom resturanteierens barn løpende ut fra resturanten. De kunne ikke et kvekk engelsk, men kroppsspråket var ikke til å ta feil av. Sammen løp de 1500moh i et desperat sjansespill på å løpe inn den indiskproduserte Tata-bussen. Takket være den tidligere forbannede, men nå lovprisede nepalesiske infrastrukturen, stod bussen bom fast i et kaos av trafikk 500m lenger borte. Guttene priset Herren og forbannet sjåføren der de svette, andpustne og gladsinte vaklet nedover midgangen med sine 20-kilos pakninger.

Dette bildet trenger ingen bildetekst.

Guttene var fremme ved grensebyen grytidlig neste morgen. Pågrunn av den ubudsjetterte taxituren dagen i forveien, hadde de ikke nok til rickshaw. De red derfor på apostlenes hester til de 3 km til grensen. De krysset grensen uten mye om og men, etter å ha lagt igjen en liten gave hos immigrasjonsmyndigheten. Det var ikke så farlig, det var sikkert flust med minibanker på den indiske siden. Hva skulle de med nepalesiske rupi der uansett? De trasket videre innover i den indiske grensebyen på leting etter frokost og pengeuttak. Da de 24-timer-åpne minibankene ikke hadde åpnet for dagen, satte de kursen for neste by for å prøve lykken der. Etter togturen hadde de bare 8 kroner igjen til frokost og letingen etter minibanker ble intensivert. I denne byen var heller ingen minibanker åpne. Banken var derimot åpen, men her kunne ingen engelsk, og gutta krutt var like langt. En av mennen i bankkøen klarte med basisengelsk og utrolige fingerferdigheter å forklare oss at det muligens var en minibank i neste by. Guttene var ikke overbevist, men lusket bort til togstasjonen for å rådslå litt seg imellom. De ble strakt omringen av en ivrig gruppe hjelpsomme indere. Guttenen som var vant til den falske hjelpsomheten i turistområdene var skeptiske, men innså etterhvert at de faktisk hadde et oppriktig ønske om å hjelpe uten å kreve noe tilbake. Fordelen med disse ivrige gruppene var at det dukket opp en som kunne et par ord engelsk slik at de fikk gjort seg forstått.

En hjelpsom gruppene ivrige indere.

Uten at guttene visste det smøg en ivrig inder seg frem i billettkøen og kjøpte guttene to billetter til byen der ryktet sa det fantes en minibank. Karl og Lasse bukket og neiet, men mannen ville ikke ha noe i gjengjeld. Fylte med håp for menneskeheten presset de seg ombord toget, der en annen inder syntes de så tørste ut og kjøpte dem hver sin tørsteslukkende lassi. Heller han krevde ingen gjenytelse.

Lasse med sin lassi

De ankom neste by med en liten smule håp for fremtiden. De innfødte sendte dem fra den ene garantert åpne minibanken til den neste. Overalt ble de møtt av stengte porter. De prøvde seg hos State Bank of India, som forvisset dem om at ingen minibanker var stengte. Da guttene gav dem tingenes tilstand svarte de med å henvise dem til den garantert åpne minibanken på andre siden av byen, for å få dem bort. Guttene hadde ingen andre håp enn å late som om de trodde det de sa. De var fra seg av sult og tørst etter en dag uten noen av delene, og så ikke syn på å gå 3 nye kilometer i heten. ”Jeg har så lyst på hamburgar”, sier Karl. ”Liker du hamburger”, svarer Lasse. ”Jajaja, elskar det”, sukker Karl.

De hadde egentlig ikkje råd til det, men de huket tak i nærmeste rickshawsjåfør og la frem følgende forslag: Kjør oss til minibanken. Hvis den er åpen får du 100 rps (5 ganger normalpris), hvis ikke får du ingenting. Han forstod ikke Jack skitt, men igjen slo den ivrige gruppen hjelpsomme indere til og oversatte.

I horisonten så de det. De trodde ikkje sine egne øyne. Etter 60 km med tog, mange timer og dårlige råd hadde de funnet en. Det var en liten mølje av en kø, forståelig nok ettersom den trolig var den eneste minibanken i 60km radius, men den var åpen. Lasse ble sittende i rickshawen som pant, mens Karl stilte seg bakerst i møjen. Med ett stod en Herrens engel foran ham, det lyste om han der han kom ut fra minibankrommet med en feit bunke penger. Det var den fingernemme inderen fra forrige by. Det ble et gledelig gjensyn og inderen tok Karl over skulderen og ledet ham til begynnelsen av køen. Karl gjorde seg så ydmyk og krumbøyd som han kunne, men inderne i køen bare klappet ham på skulderen og sendte ham videre. Han var jo kritt hvit stakkar.Vel inne i minibankrommet ble Karl observant på at det hadde presset seg hele 5 personer inn i det lille rommet. Indere er nemlig av den oppfatningen at jo tettere man presser seg opp i minibanken, jo fortere går køen. Utrolig nok trakk de seg litt bort og så en annen vei mens Karl tastet inn koden, men herfra syntes de det gikk for treigt. Mens Karl stod og pølset på minibankknappene, spurte en av mennen hvor mye han skulle ha. ”10000”, svarte Karl, og før han rakk å si rupies hadde mannen rast over knappene og ut kom pengene. ”Neste”, ropte mannen på hindi. (Tror Karl)

Køen på utsiden av minibanken

Full av vigør og livsglede stormet Karl ut av minibanken med neven full av penger.
De kjøpte vann, tok toget tilbake til byen de egentlig skulle være i og åt en etterlengtet frokost. I lykkerusen slipper Lasse en fis med høy luftfuktighet, før de finner seg et fredelig sted å vente på toget til Varanasi. Det viste seg å være umulig. Den eneste måten å finne fred på måtte være å hvile i det. Og så drastisk var ikke guttene villige til å gå til verks. De satte seg heller ned og fordypet seg i sine bøker. Alle ville snakke med de hvite guttene, at de ikke snakket engelsk var ingen hindring. De 7 timene i vente på toget tilbrang Karl og Lasse med en veldig veldig engasjert og vennlig guttegjeng. Den harde kjernen ble hos dem hele tiden, mens resten av gjengen var i stadig utskiftning.

Da tiden var kommet for at det velsignede toget skulle skille dem fra de supervennlige inderne, begynte Karl og Lasse nesten å gråte. De forhørte seg rundt på togstasjonen hvilken perrong toget stoppet på, og heldigvis visste alle råd. Halvparten sa perrong 1 og resten nr 2. De ble nødt til å ta en råsjans på inderen som så mest seriøs ut, og slik kom menneskekjennerene seg ombord på toget til Bernaes.


Hva har Karl og Lasse lært?

- Alltid, alltid, alltid ha nok penger på deg.
- Indere er innmari hjelpsomme og irriterende.