1 skritt frem og 3 tilbake

Mens guttene forble i pastorens veldedige varetekt grodde de seg hver sin skjeggstil og had the time of their lives. Lasse manet frem et stusselig helskjegg, mens Karl friserte frem en velpleid smultring til å matche den svette singleten sin. Det harde smultring-image kom til å komme godt med den neste dagen.

Det skulle egentlig være et fredelig oppdrag. Den nepalesiske kirkegjengen hadde splittet opp i tre grupper for å hjelpe gatebarn, men idyllen ble brått brutt før den var begynt. Krøplingen i Karl sin gruppe lurte på hvorfor mannen i mini-van-bussen konsekvent gav passasjerene for lite vekslepenger. Mini-van-mannen svarte at han ikke hadde nok vekslepenger og at det tross alt bare var snakk om en ynkelig rupi. ”Det handler om prinsipp”, sier krøplingen og ragnaroket var i gang. Den opphetede diskusjonen fortsatte til gruppen skulle av. Den prinsippfaste krøplingen tok fram en notisblokk og noterte ned nummeret på mini-vanen. Det var som å kaste rent natrium i vann. Diskusjonen eksploderte og mini-van-mennene stormet ut av vanen. Et femtitalls nepalesere samlet seg rundt dem for å se og si sitt om situasjonen. Van-the-man begynte å dytte krøplingen på beste pre-slosskamp vis.. Krøplingen stod bom fast på sitt, og viste ingen frykt der han stod, et hode midre enn Van-the-man, og kjempet tappert med å holde seg på krykkene med kvestede benet dinglene. Midt oppe i det hele står Karl med kameraet på rygg, for å ha begge hendene frie og tenker: ”Tiss...” Flere av jentene er nå i gang med taktisk hyling. Van-the-man, med alle van-kompisene i ryggen, tar tak i kragen på krøplingen med venste neve og knytter høyre. ”OK, der går grensen”. Jatin og nordmannen tenker likt, sklir inn og starter en håndfast fredsmeklingsprosess. Etter iherdig innsats får de skilt de to kranglefantene, og resten av mennene fra vanen bidrar med å dra en noe motvillig Van-the-man tilbake i vanen. Krøplingen, som mente at det strengt tatt ikke var nødvendig å skille dem, blir nødt til å ta et par runder for å roe seg ned, før de fortsetter sin jakt på gatebarn.


Neste morgen ble guttene atter en gang vekket av den livlige trafikken på inn- og utsiden av leiligheten. ”Did any of the dogs disturb your rest?”, spurte pastoren, som han gjorde hver morgen. Da det ikke var strøm ble det heller ingen processed cheese toast, noe som gjorde at Karl måtte ty til store mengder cheeze balls for å døyve sin ostetørst. Cheeze Balls er forresten også en viktig del av sermonien rundt nedtegnelsen av de reisenes begivenheter. Resten av dagen gikk med til å fortsette med å rydde til en lekeplass for kidza utenfor senteret. Guttene gikk til verks med stor iver. De ruddet plassen for både stein og søppel, og de så at det var godt. Men guttenes innsats falt på stengrunn da den nepalesiske problemløsningen satte inn. Hvor skulle søppelet gjøre aav seg selv? Motvillig og protesterende begynte guttene å spre søppelet utover igjen for så å dekke til med steinene de hadde plukket opp. Prosjektet tok dem to nepalesiske arbeidsdager og sluttproduktet var ikke mye ulikt utgangspunktet.

                              Cheeze Balls makes your fingers glow

                              Husmor Lasse lager armè riddere

For å slukke sorgen tydde guttene til Counter-Strike 1.6 på en nepalesisk gaming café. Der ble de raskt stjerner, Karl pga sine 1337-HS-skillz og Lasse pga sine USP-massakre.Det mest episke øyeblikket var uten tvil da Lasse sin mus hengte seg opp på de_dust. Alle var døde utenom den nå pasifistike Lasse og den ubestridte nepalesiske Grand Masteren. Men Lasse hadde bomben og måtte ty til enterknappen for å plante. Bomben var lagt, men slaget trolig tapt, da Lasse trengte en tredje hånd for å skyte sikte og gå på samme tid. "Taking fire, need assistance!", ropte Lasse. Plutselig kom en hjelpende hønd smygende under Lasses glatte armhule. "You take the point", smilte Karl og blunket. Skuddene fra CT'ens colt suste rundt hodene deres, men deres sjeler var i dyp symbiose, og ingen ord trengte å bli utvekslet. Lasse gikk ut fra skjul, rettet USP-løpet mot CT'ens følelseskalde ansikt, og Karls nådeløse hamring på enterknappen var allerede igang. "Boom headshot! Tourists win!"

                                             Yes, they do..

Med både magasin og mager tomme, bestemte guttene seg for å dra på den sagnomsuste pizzeriaen Fire and Ice. De inviterte med seg sin gode venn Raoul, og i beste nepalesiske folkeskikk skulle de betale for hele måltidet. Du trenger ikke betale noe, overbeviste de Raoul som var en av lederne på kvinnesenteret. Da de ankom restauranten så de at prisene var noe stive, men denne kvelden skulle det ikke spares på noe. De hadde hatt et kulinarisk måltid med både pizza og dessert, da Lasse begynte å regne på hvor mye det ville koste. Regnestykket gikk ikke opp, og han spurte da forsiktig om ikke Karl hadde tatt med seg bankkortet. Karl trakk da pusten inn gjennom sammenbitte tenner og svarte: "Eg gadd isje." Skamfulle henvendte de seg så til Raoul, som heller ikke hadde penger på seg, siden guttene selvfølgelig skulle betale. Karl og Raoul hoppet i en Taxi for å hente kort, mens Lasse var tvunget til å sitte igjen som garantist for en ubetalt regning. Leiligheten var kullsvart, en kunne ikke se hånda foran seg. Men Karl, på grunn av sin eksepsjonelle meteriellkontroll, fant kortet på sekunder og sprinted tilbake til taxien for å løse Lasse fra hans lenker av ild og is. Vel fremme ble Lasse løslatt, og guttene hadde enda en pinlig pengemangelsmell å se tilbake på.

Hva har Karl og Lasse lært?'
- Alltid, Alltid ha mye penger på deg.
- En dårlig løsning kan være verre en ingen løsning.